Oppsummering av New Zealand

Vårt 22 dagers opphold på fantastiske New Zealand, har nå passert. Mye har blitt skrevet, og vi skal i denne posten prøve å oppsummere vår reise – i en god gammeldags kåring.

Adrenalin-test:

 

Juryen har lagt vekt på: Følelsen før (forventninger og spenning), følelsen underveis (adrenalin-rushet) samt følelsen etterpå (svarte det til forventningene?), i tillegg til varighet og pris.

De aktivitetene som bedømmes er: Hopp fra klippe på Wahiki Island (drøye 17 meter), Black Water Rafting i Rotoura, fallskjermhopp i Taupo (nesten 5000 meter), White Water Rafting i River Valley og strikkhopp i Queenstown (134 meter).

Halvors topp tre:

1. Klippehoppet i Wahiki. Terningkast 6.

"HVA!?", sier du? Jada, det er en aldri så liten outsider som har sneket seg inn på toppen her. Dette kommer av personlige grunner, da jeg aldri har vært spesielt tøff når det kommer til vann. Jeg har aldri vært en spesielt god svømmer, og etter en litt uheldig landing på Pirbadets 10-meter for noen år tilbake, har jeg hatt en slags skrekk for det å hoppe i vann. Derfor var det en aldri så liten personlig seier å kunne gjennomføre dette. Følelsen før var ren redsel, følelsen under hoppet var ren ekstase og følelsen etterpå var ren og skjær glede.

+ Redsel
+ Vanvittig fine omgivelser
+ Personlig seier
+ Mestringsfølelsen
+ Helt gratis
- Kort varighet
 

2. Fallskjermhopp i Taupo. Terningkast 5.

Et helt vanvittig kick. De første sekundene av fallet, der vi tar salto og skimter flyet forsvinner i det fjerne, var fantastiske. En liten demper på stemningen var den totale mangelen på redsel. Som folk flest, forventet jeg et større kick av fallskjermhoppet enn av klippehoppet, men det var ikke sammenlignbart - det var to helt forskjellige kick. I ettertid har jeg innsett at det mest sannsynlig kommer av fryktfaktoren, en faktor som var totalt fraværende under fallskjermhoppet.


(Til Halvors forsvar: Halvor har ikke hatt noe med musikken i denne videoen å gjøre)

+ Lang varihet
+ Utrolig hastighet
+ Svært intenst kick
+ Sosialt (hoppet med en sosial ire)
- Skyhøye forventninger
- Overskyet
- Skyhøy pris

3. Strikkhopp i Queenstown. Terningkast 5.

Nok en gang var forventningene i overkant store. Sekundene før hoppet var virkelig skjønne, men selve hoppet var over før man visste ordet av det - tiden går svært fort når man går inn i det som kan sees på som adrenalin-transe. Veldig deilig å hoppe alene - det å selv ta initiativet til å lene seg over kanten, gir en ekstra god følelse. Svært lite som skiller 2.- og 3.-plassen, i dette tilfellet ble varigheten utslagsgivende.

+ Utsikten og kriblingen før hoppet
+ Kicket var upåklagelig
- Kort varighet
- Overpris
 

Rubens topp tre:

(Alle terningkast kastet skånsomt med rollespillterning (20 øyne))
 

1. Fallskjermhopp i Taupo. Terningkast 19.

Førsteplassen går til fallskjermhopping. Dette er en helt ny verden av følelser. Eneste minuset her var at hoppet ble bestilt såpass spontant at det ble liten tid til å glede seg. Likevel førte skarve 6 minutter i lufta til en enorm frihetsfølelse og at hoppet sniker seg foran klippehoppet for å kapre førsteplassen.

2. Klippehoppet i Wahiki. Terningkast 18.

Andreplassen går til dette famøse klippehoppet på den særs pittoreske ø, Waiheke Island. Her ble vi tidlig konfrontert med uforståelig høyde og omfattende vevskademuligheter. Likevel valgte undertegnede å sette i gang en kjedereaksjon rent hoppemessig i gruppen, og det fantes etterhvert ingen annen utvei enn å utfordre seg selv som aldri før. Heldigvis gikk det bra, med unntak av en i overkant stor belastning på eget haleben. Denne smerten var ingenting i forhold til den enorme personlige seieren dette klippehoppet førte med seg.

3. Strikkhopp i Queenstown. Terningkast 17.

Strikkhoppet tar tredjeplassen for meg her. Denne aktiviteten får mest pluss fordi jeg rakk å glede meg til den, men relativt drøy pris og kort varighet drar ned.

Oppholdets måltid:

 

Juryen har lagt vekt på: Smak, konsistens og estetikk samt stemningen rundt måltidet, der faktorer som hygge, omgivelser og dagsform er utslagsgivende.

Halvor:
Denne var vanskelig, da det har vært svært mye god mat så langt på oppholdet. Når det er sagt, så er det tre måltider som skiller seg ut for min del. Maten jeg fikk servert på Maori-kvelden i Rotoura, bursdagsmiddag i Queenstown med våre svenske venner og hadetbra-middag i Queenstown med samme gjeng. Skal jeg velge en, så må det nesten være Maori-kvelden. En fantastisk buffet laget på ekte Maori-vis, der maten var stekt under jorden ved hjelp av geotermisk varme. Det, kombinert med hele stemningen, der vi satt midt i "jungelen" omgitt av skog, hytter, bål og maorier, gjorde sitt til at det ble en magisk atmosfære. Når atpåtil maten var upåklagelig, og med tilhørende dessert, velger jeg å utrope denne kvelden som smaksløkenes yndling. 

Maori i kjent positur. Fantastiske kokker!

Ruben:
For meg skiller ikke et enkelt måltid seg spesielt ut her. Både grilling i River Valley, fellesmiddag med svenske venner og gledespizza etter Tongariro Crossing står høyt oppe på listen. Sistnevnte slår muligens de andre voldsomt når det angår dagsform, da denne pizzaen ble første inntak av næring etter 8 tiimers fjellgåing med minimalt inntak av mat og vann.

Oppholdets overraskelse:
 

Her er juryen samstemte: Vi ble svært overrasket da to indere stoppet opp i veikanten etter at vi hadde haiket i flere timer. Både håpet og blodsukkeret vårt var på vei mot et kritisk bunnivå, og synet av at en bil plutselig stoppet opp og tilbød skyss har aldri, og kommer aldri, til å smake bedre.

(Videosnutt fra den store overraskelsen - haikeseansen)
 

Oppholdets skuffelse:
 

Halvor:
Laksen jeg kjøpte på Heathrow i London. Den så helt vanvittig god ut, men skinnet bedro meg - jeg endte opp med å regelrett tvinge den i meg. Laksen smakte smør, og tilbehøret smakte laks. Utrolig skuffet. Det blir nok aldri så godt som den mamma lager.

Ulv i fåreklær.

Ruben: 
I håp om å nyte verdens åttende naturlige underverk, ble det å betale 149 NZD for en dag med regn og 8 timer buss en stor skuffelse. I tillegg førte dårlig fotbekledning til en irriterende og unødvendig forkjølelse, og da hjalp det lite at fossefallene blir mer voldsomme i Milford Sound når det regner.
 

Nevnte fossefall i Milford Sound.

Oppholdets opptur:
 

Halvor: 
Air New Zealand – flyselskapet vi brukte for å fly jorden rundt. Ikke bare var det hyppige matserveringer, men maten de serverte ombord var faktisk riktig så god. Det var i det hele tatt et vidt arsenal av drikke- og matvarer man fikk godte seg av på turen, og er det noe jeg vet å sette pris på, så er det god mat. I tillegg var det mulighet for å velge mellom hundrevis av filmer, både av nyere dato og gamle klassikere, for at turen skulle gå mest mulig knirkefritt. Flyvertinnene var genuint hyggelige og besetningen var gjennomsyret av profesjonalitet. Jeg skjønner godt hvorfor Air New Zealand er prisbelønnet. Anbefales!
 

Mektige Air New Zealand.

Ruben: 
Sett bort fra at både skydive og strikkhopp ga helt nye følelser, slår nok vår suksessfulle haiking såvidt et EKSTREMT underholdende saueshow når det gjelder oppholdets opptur. Denne delen av reisen var innom det meste i følelsesspekteret, og har uten tvil ført til at vi begge har vokst som mennesker og lært mer om sjølve livet.

Oppholdets innfødt:
 

Her er det mange som skiller seg ut - jeg har et svært godt inntrykk av New Zealendere ("kiwis"). De er generelt rolige og avslappede, noe som fører til en positiv atmosfære. Når det kommer til tertiærnæringen, så har Norge svært mye å lære av dette landet. Vi er mektig overrasket over hvor serviceinnstilt og behjelpelige de som jobber i turist- og serveringsbransjen er her til lands.

Halvor: Skal jeg velge en person, så vil jeg trekke fram vår gode venn James, som var den eneste på vår busstur på Waiheke Island, bortsett fra meg, Ruben og sjåføren. Han var en ordentlig real kar, med en helt unik CV. Han var utdannet murer, og hadde jobbet mange år innenfor byggebransjen. På si har han også drevet med healing. I tillegg har han, fra han var liten pjokk, drevet med hesteløp på hinderbane, og var på New Zealands jockey-landslag en periode. Nå for tiden drev han derimot et større utested i Auckland. Rett og slett en godt over gjennomsnittlig fleksibel herremann.

Denne James.

Ruben: 
Spud, hvis etternavn dessverre er ukjent. Dette var vår første bussjåfør, som vi etter mye om og men også tok avsluttende gruppebilde i Queenstown sammen med. Han måtte riktignok nekte oss adgang til bussen to ganger på grunn av sprengt kapasitet, men hans treffende kommentarer langs de New Zealandske veier gjorde turene med ham svært komfortable. Spud, som etter sigende er mellom 28 og 40 år, fikk sitt første kyss i den lille byen Foxton. Sommeren 2005; den beste sommeren. Noensinne.

Denne Spud.

Oppholdets sted:
 

Halvor: 
Jeg falt pladask for flere steder i dette langstrakte landet. Klimamessig visste nordøya seg å være mest kurant, vestkysten på sørøya bærer preg av voldsomme regnmengder. Men det er nettopp derfor naturen er så unik akkurat her. Når det er sagt, blir man (i alle fall jeg) automatisk mer knyttet til et sted når man er der over lengre tid, og våre fem netter i verdens selvutnevnte adrenalinhovedstad - Queenstown, må kunne sies å være en svært verdig avslutning på vårt besøk i New Zealand. Et utrolig variert spekter av ting man kan gjøre, et veldig bra hostel (selv om vi var noe uheldig med romplasseringen), og en by som er tvers gjennom gjestmild. Jeg trivdes svært godt her, og skulle gjerne vært her lengre for å utforske enda mer av det omgivelsene har å tilby.

Queenstown

Ruben:
Waiheke Island hadde det meste. Vi bestilte turen ved en tilfeldighet, noe som gir det hele en uslåelig sjarm. Turen bydde på gode personlige utfordringer både i form av fergebillettbestilling, klippehopp og vinsmaking, og vi fikk slengt oss ut i den avslappede New Zealandske livsstilen. I tillegg ble det hele så personlig ved at det bare var oss og healeren, jockeyen og utestedinnehaveren James med på turen.

Waiheke Island.