Videre på landeveien

Da har vi vært på den såkalte farten i snart to uker, og etter sist blogginnlegg dro vi raskt på en tredagers tur til Fraser Island – verdens største sandøy. Ikke bare lærte vi mye om historien til øya, men vi lærte også alle grunnleggende overlevelsestriks som måtte til for å være beredt. Øya er omringet av fryktinngytende tiger- og hvithaier, mens på land kryr det av slanger, edderkopper og dingos (en slags krysning mellom ulv og hund) – alle fem med liv på samvittigheten. Ikke like farlig, men akk så irriterende, var sumpfluene – en skremmende stor flue, i enda mer skremmende antall, som kan bite til du blør. Det høres dramatisk ut, men med standhaftige Pete som vår guide, var det ingenting å frykte. I tillegg kan det nevnes at mang en bilulykke har funnet sted på øya, som følge av at folk kjører uaktsomt på sanden. Heldigvis, siden begge vi er under 21 og ikke har lov til å kjøre der, fikk vi sitte på med denne Pete – tryggheten selv. 

Pete snakker om alle farene som truer.

Dingoen lusker i strandkanten.

Ellers bød øybesøket på fint sosialt samvær, i stor grad med Bram – den nederlandske tennistreneren som livnærer seg i Dubai, så vel som velvære for netthinnen, som følge av den voldsomt idylliske naturen som omga oss til enhver tid. Når også solen smilte til oss på to av tre dager, gjør alt dette sitt til at vi sitter igjen med en god følelse etter utflukten. 

God stemning og god utsikt over en av mange flotte innsjøer på øya.

På den kritthvite Lake McKenzie-stranden var det duket for avslapping.

Bilene kjører på rekke og rad langs Frasers langstrakte strender.

Babyskilpaddene bet oss på fingertuppene.

Ruben nyter utsikten fra Indian Head.

Ruben vs sumpfluene

Da vi kom tilbake til Hervey Bay og ble gjenforent med Bambusbobilen, bar det raskt av sted mot neste destinasjon – Airlie Beach. Vi fikk kjørt noen verdifulle mil samme kveld, og fikk oss noen vel så dyrebare timers søvn, før vekkerklokka sto på 6 morgenen etter – da skulle de 80 milene på landeveien unnagjøres. En maktdemonstrasjon uten sidestykke ble denne dagen utført av sjåfør Ruben, da vi, mot alle odds, kom fram til målet vårt. Det hele ble feiret med en “high five” og noen Tim Tams (kjeksens svar på Ferrero Rocher).

On the road again.

Konsentrert sjåfør.

Timtam og vann.

Dagen etter skulle vi så i på seiltur i det praktfulle øyområdet Withsunday Islands. “The Atlantic Clipper”, som båten het, dro fra havn i strålende solskinn med 54 backpackere om bord.  Selv om været aldri ble like bra som den første dagen, var de to neste dagene langt i fra bortkastet. Utflukt til verdens syvende fineste strand – Whitehaven Beach, samt to svært fine snorkleturer over det episke Great Barrier Reef, var noe av det som sto på programmet. Nevnte snorkelturer bød ikke bare på vidunderlige korallrev, men fisker av alle slag var observerbare. Nemo-fisk og skilpadde var morsomt å beskue, mens da unge H oppdaget at en manet var i synslengdes avstand var det mer frykt enn fascinasjon å spore. Disse var ene og alene grunnen til at alle måtte ha på våtdrakter så lenge man hadde vann over anklene. Livsfarlig. Apropos det, så kunne vi også se både hai og delfiner fra dekk. Spennende! Ellers hadde båten svært fine fasiliteter, med boblebad som et av mange trekkplaster. I tillegg var det mulighet for å skli ned sklia de hadde på siden av båten, og for de mer vågale var det fullt mulig å ta noen hopp fra toppdekket og ned i det krystallblå havet. Mange trivelige mennesker vi møtte her også, og vi ser tilbake på det som nok en vellykket ekskursjon. 

To små kara foran den mektige Whitehaven Beach.

Spenstig hopp fra båtens toppdekk.

Etter ankomst til Airlie Beach møtte vi på ny Francesca og Kaia, og sammen med de utforsket vi litt hva stedet hadde å by på. Pur unge H fikk endelig levd ut barndomsdrømmen – han kjøpte iskrem med tyggegummismak, bare for å finne ut at, ja, den smakte tyggis, men den syreblå isen var alt i alt ikke den helt store gastronomiske opplevelsen. Senere på kvelden var det pizza på agendaen, før vi bestemte oss for å hoppe i bilen igjen. Vi kjørte til trøttheten tok overhånd, og fant en kurant “spot”. Dessverre hadde vi ikke sett “No camping”-skiltet, noe som førte til at vi ble vekt midt på natten med trussel om 200 dollar i bot om vi ikke flyttet oss. Nok en gang våknet overlevelsesinstinktet og bilentusiasmen i R, som la trøttheten til side og kjørte til campingplassen kartleseren akkurat rakk å peke ut, før han sluknet.

Dagen etter var dagen der Halvor for første gang møtte matveggen. Frokosten var av den triste sorten – first price nudler og cola. Og senere, etter en roadtrip med litt for hyppige besøk på McDonalds, ble denne dagens besøk den siste på en stund. Halvor fikk indirekte maten i vrangstrupen, og satte seg på bakbena og sa at det her var det siste måltidet på McDonalds på en lang stund. Halvor mente alvor, og vartet opp med en toast à la H på Bambusbobilens nette stormkjøkken til kveldsmat. Kvelden ble rundet av med en runde kortspill, der samme H fikk en ordentlig leksjon i det prestisjetunge kortspillet “spøkelse”. 6-1 i Rubens favør sto det ved kveldens ende.

 

Nitrist frokost.

Ruben er livredd ved synet av Deliverance-liknende elveleier,

Det er mye spennende å se langs de australske veier.

Toast og "spøkelse" i Bambusbobilens lounge.

Så var det duket for tur til Magnetic Island, hvor vi skulle få ta snorklingen til det neste steget, nemlig ved å dykke. Dette var også dagen for Rubens inntog i de beryktede tyveårene, og dagen ble i all hovedsak bestående av bassengbading i et ekstremt regnvær, samt dykketeorilesing, som følge av at vår “eksamen” var allerede dagen etter. Dagens lille lyspunkt kom på det gastronomiske plan – da vi fortærte en heller velsmakende tre-retters på den lokale restauranten. Såpass må man kunne unne bursdagsbarnet, tenkte den barmhjertige Frans av Assisi-Halvor. Regnet fortsatte dagen etterpå, men øya, som reklamerer med 320 soldager i året, har fått litt orden på klimaet igjen, og solen har sneket seg fram. Dagene her har stort sett bestått i dykking og avslapping, men dykkingen, som vi hadde sett veldig fram til, har skuffet stort rent visuelt. Grunnet det dårlige været, og den siste tidens naturherjinger i området, har vannet blitt svært grumsete, og mye av det verdenskjente revet vi dykker ved, er dødt. Likevel er vi veldig godt fornøyde med kurset, som har gått overraskende bra, og absolutt gitt mersmak til eventuelle senere dykk.

Ruben godt fornøyd med avslutningen på tre-rettersen - en god gammeldags is.

De første dagene på Magnetic Island var av den stormfulle sorten.

Nå som dykkersertifikatet er i boks, er det i dag tid for å reise videre nordover, da vi har gått inn i vår siste uke “down under”. Først til Mission Beach, og senere til Cairns.