Mer surfing på brett enn på nett.

En sliten og trøtt Halvor
etter nettopp å ha
våknet på bussen.

Vi har ankommet Australia, dette vanvittig svære landet som er kjent for Mardi Gras, boomerang, kenguru og surfing. På de 8 dagene vi nå har vært her, har vi kun stiftet bekjentskap med førstnevnte og sistnevnte trekkplaster. For å ta det hele i kronologisk rekkefølge, samt for å først forklare for alle hva Mardi Gras er, så starter vi fra “børjan”:
   

Vi ankom Sydney forrige fredag, etter det som må kunne omtales som en dårlig natts søvn, på flyplassen i Christchurch. Sultne og trøtte, med andre ord i akutt mangel på våre to yndlingsprimærbehov, ble vi mottatt med stekende sol i glohete Sydney, og vi rotet oss etter hvert inn til sentrum med det som kjentes ut som rekordtunge ryggsekker. Noen svenske venner ankom kort tid i forveien, og vi ville gjerne bo på samme hostel som dem – et hostel i utkanten av byen, ved strandperlen Bondi Beach.

Mektige Bondi Beach.

Vi gikk av bussen for sent, og måtte gå en ubehagelig kilometerlang distanse i oppoverbakke, kun for å få høre at det var fullt på ønskede hostel. Etter å ha forhørt oss på nærliggende hostels, der vi fikk samme svar, fikk vi til slutt en etterlengtet forklaring på hvorfor det var så vanskelig å oppdrive to skarve sengeplasser. Akkurat denne helga var det nemlig den årlige Mardi Gras i Sydney. Det er navnet på en årlig festival som bygges rundt det som på godt norsk kalles en homseparade, og blesten rundt denne var enorm. At vi ikke hadde fått dette med oss tyder på dårlig research i forkant, og der må vi begge ta selvkritikk. Trykker du her så kan du se hvorfor dette ikke var det beste tidspunktet for to kompiser å ankomme byen. For det første var det ventet flere hundretusener av reisende fra hele verden i anledning arrangementet, noe som medførte nevnte problemer med å skaffe tak over hodet til nattens mørke. For det andre betydde dette at vår plan b – å overnatte på stranden, ville være svært problematisk i og med at det foregikk fester i de fleste krinker og kroker i byen, inkludert stranden. For det tredje måtte vi forklare at vi ikke var kjærester, da vi, desperate og slitne, ringte til Rubens fjerne slektninger for å trygle etter husrom. Det faktum at vi ankom fredag, og skulle dra mandag, altså var i byen kun mens festivalen pågikk, gjorde det svært naturlig for dem å tilby oss dobbeltseng, med et treffende glimt i øyet. Det hele utviklet seg og det oppsto en humørfylt atmosfære – vår helg i Sydney ble svært fin, selv etter noen startvansker. 

Mastermind brukes for å løse hostel-krisen. Halvor fortviler etter at Ruben løste koden.

Helgen gikk med til sightseeing, samt et forsøk på å få et glimt av nevnte parade, noe som viste seg å være svært vanskelig da det visstnok var en million mennesker med samme mål for øyet. 

Ruben foran det karakteristiske operahuset.

Halvor lot seg lure, og ble spontanklipt på den slibrigste frisørsalongen i Sydney.

Vi ble kanskje litt for husvarme hjemme hos Rubens slektninger.

Vi fikk litt dårlig samvittighet etter å ha "trengt" oss på. Blomster gjorde susen.

Paraden kan skimtes i det fjerne.

Etter en fin helg var det duket for surfekurs. Vekkerklokken sto på 0545 mandags morgen – vi skulle møte opp 0730 i sentrum av Sydney, og vi holdt hus et stykke utenfor. I ukjent stil hadde vi god tid, og var på angitte destinasjon omkring 0700 etter å ha brynet oss på det meste av det Sydney hadde å by på av kollektivtransport. I naie ånd trodde vi lenge at vi var de eneste som hadde møtt opp i god tid. Helt til 0730, da ingen buss kom for å hente oss opp. Etter mye om og men fikk vi beskjed om at Kilroy hadde gitt oss feil informasjon – bussen dro 0615. Hurra. Da måtte vi, på egen regning, ta toget til den første av to “surfecamper”. Det var en nesten 8 timer lang togtur, og dette gjorde sitt til at vi mistet kursets to første surfetimer. 
   

Vi startet dermed surfekurset med et lite handikap, et handikap som aldri helt ble visket ut. Etter hvert fikk vi dog til det som per definisjon kalles “å surfe”, men ettersom det å svinge ble for komplisert for oss, kunne vi se langt etter den surfingen man observerer på film. Dette skulle man heller ikke kunne forvente etter fire dagers kurs. Derfor ga det en desto mer tilfredsstillende følelse når man først fikk det til – det å føle bølgen drive deg framover på vannoverflaten ga en unik følelse av behag. Nevnte følelse gjorde på mange måter opp for den utrolige frustrasjonen som lett bygde seg opp som følge av gjentatte mislykkede forsøk på det som på surfespråket kalles “catching the wave”. 

Et av surfebrettets mange bruksområder.

Idylliske omgivelser.

Kurante surfeforhold.

Halvor is "catching the wave".

I motsetning til på New Zealand, hvor nordmenn så å si var mangelvare, så var flesteparten av deltagerne på dette surfekurset, fra Norge. Det er med stor glede vi kan meddele at vi fungerer sosialt, også med folk fra andre steder av landet, selv om vi tross alt innehar den soleklart mest “harry” dialekten fra vårt i overkant varierte sprog. Etter fire dager med surfing er kroppene våre nå svært såre, etter gjentatt friksjon mellom naken hud og surfebrett, i tillegg til knall og fall av ymse kvanta. 

R (til venstre) og H (til høyre) i gang med en prestisjefylt internkonkurranse.

En sliten Ruben begynner å merke hardkjøret mot slutten av kurset

Dette, kombinert med sene kvelder og ubehagelig tidlige morgenøkter, gjør sitt til at vi i dag virkelig har nytt det å ikke gjøre noe som helst. Avslapping har blitt prioritert i dag - bortsett fra en tur til supermarkedet for å handle inn matreserver, samt en særs hyggelig og etterlengtet tacomiddag med noen av våre norske surfevenner, har dagen stort sett bestått i lading av batterier. Å avstå fra alkohol i Byron Bay, på en lørdag, var vi i dag to av få som valgte, i dette backpacker-mekkaet på Australias østkyst. 
   

Dagen i går, da vi ankom nevnte mekka, ble svært preget av tsunami-varselen som spredte seg rundt om i den vide verden. Blant enkelte oppsto det panikkliknende tendenser i de sene nattetimer, men heldigvis fikk vi nokså tidlig, etter indirekte korrespondanse med det australske meteorologiske instituttet, samt research på mindre overskrifts-kåte aviser enn VG, raskt bekreftet at det ikke var fare for store skader på Australia, og vi satte i gang med å berolige de mer paniske blant oss. Nå går det i alle fall bra, og vi skal nyte livet i Byron Bay fram til tirsdag, når vi tar buss opp til Brisbane for å hente vår campervan, som vi skal tilbringe de neste tre ukene i. Det ser vi fram til!