Innholdsrik avslutning på NZ-turen.

Dagene går, og vårt opphold her på New Zealand nærmer seg slutten. De to siste dagene har vært innholdsrike, med det beste fra to verdener - strikkhopp på tirsdag og guidet tur i fortryllende Milford Sound i dag - en bukt som har status som verdensarv. Gårsdagens strikkopplevelse var det knyttet store forventninger til - følelsen av å stå med tåspissene utenfor en rampe med 134 meter ned til fastlandet, må vel kunne sies å nærme seg ordboksdefinisjonen på absurd. Det er vanskelig å sette ord på hvilke prosesser som foregår i hjernepartiet i en sådan stund, men det er mildt sagt en suppe av følelser, der all form for underliggende fornuft tilsier at det er dumt å lene seg framover i dette spesifikke tilfellet. Likevel er det andre krefter som er så mye, mye sterkere. Det var aldri noen tvil om at dette skulle gjennomføres. Dog fikk vi ikke nyte dette absurde følelsesarsenalet fullt ut, da vi var nødt til å hoppe kun sekunder etter vi hadde kommet på plass. Det å ha muligheten til å trekke inn frisk luft, se på utsikten og å kjenne den intense kriblingen som følge av forventningene til det som snart skulle skje, skulle vi gjerne ha hatt flere sekunder på å gjøre.

Halvor på vei ned i oppskriftsmessig svalestuppositur.

Ruben nyter nevnte følelse i forkant av hoppet.

Selve hoppet var fort unnagjort, og vi har begge kun vage minner om sekundene der elven under oss bare kom nærmere og nærmere. Det var en intens følelse av typen må-oppleves-for-å-forstå. Spørsmålet som alle stiller seg - hva som har vært det ultimate adrenalin-rushet her på Kiwi-øya, lar vi vente på seg til neste bloggpost. Vi må la det hele synke enda lengre inn.

Når det kommer til dagens utflukt - til Milford Sound, var det en helt annen opplevelse. Dagen bar preg av mye busskjøring på kronglete veier (600 km i alt), der en båttur i mildt sagt idylliske omgivelser og et besøk på det tilhørende museumet var det som sto på programmet. Høydepunktet kan vel sies å være den fantastiske bufféen som vi fikk forsyne oss fra ombord på båten - der ble det servert alt man kan forvente, og mer til, av varmmat, til vår store begeistring.

Det blir ikke stort bedre enn dette.

Som følge av at Milford Sound er en av de mest regnfulle stedene i hele den vide verden (omtrent 7 meter gjennomsnittlig årlig nedbør), er det en helt unik natur. Den preges av regnskog kombinert med voldsomme fjellhyller som går rett ned i en dyp fjord - ikke ulikt vårt vakre vestland. Som statistikken forutså og til vår skuffelse, men til guidens store begeistring, var det regn og vind som preget vår tur til dette unikumet av et naturreservat. Dette medførte at de storslåtte fossefallene ned fra de stupbratte bergveggene ble enda mer storslåtte, samt at det ble store menger mindre fossefall som bredte seg utover denne massive bergansamlingen. Dessverre gjorde dette klimaet sitt til at sikten ble adskillig dårligere, samt at det rett og slett ble lite attraktivt å sitte på dekk mens vi kjørte rundt på båten.

Hvis det klaffer værmessig, kan man beskue dette fra båtdekket. Så heldige var ikke vi.

Kontrasten er stor i forhold til dette bildet, som ble tatt av Ruben på dagens tur.

Alt i alt var det en finfin opplevelse, og for mange et "must" når man besøker sør-øya på New Zealand. Som følge av at vi forlater dette landet, hører det dessverre også med til historien at vi må si "adjø" til store deler av våre svenske venner. Mens to drar til Fiji, drar to andre til Filippinene, mens de tre siste drar med oss til Sydney, dog skilles våre veier der. Denne avskjeden ble markert med at vi spiste på det sagnomsuste burgerstedet "Ferg Burger", Queenstowns svar på "Sesam" - vanligvis så lager vi mat selv på hostelet, men vårt siste felles måltid måtte markeres. Vi ønsker dem alle en fin tur videre, og det ryktes at mulighetene for en gjenforening rundt påsketider i sørøst-asia kan bli en realitet. Tiden vil vise!

Her ser man nevnte gjeng i strålende solskinn, på en av de siste dagene før avskjeden.

Om noen timer, etter litt søvn, går ferden for vår del videre til Christchurch. Som følge av at det er et kriseområde, er det umulig å få tak i overnattingssteder der, så vi er nødt til å overnatte på flyplassen. 15 timer skal vi oppholde oss der, hvor det hverken går an å få tak i mat eller vann - her gjelder det å være forberedt. Vi får krysse fingrene for at eventuelle etterskjelv, som støtt og stadig forekommer, ikke vil inntreffe i så alt for store omfang, slik at vi kommer oss til Sydney uten store komplikasjoner på fredags morgen (lokal tid).
For å få tiden til å gå på flyplassen skal vi prøve å få rablet ned et forholdsvis omfattende og underholdende sammendrag av vårt opphold på New Zealand, der vi skal prøve å gjennomføre noen kåringer av type oppholdets måltid, adrenalin-kick, gadget, overraskelse, skuffelse, opptur, innfødt, sted osv. Det er med andre ord bare å følge med framover!