Videre på landeveien

Da har vi vært på den såkalte farten i snart to uker, og etter sist blogginnlegg dro vi raskt på en tredagers tur til Fraser Island – verdens største sandøy. Ikke bare lærte vi mye om historien til øya, men vi lærte også alle grunnleggende overlevelsestriks som måtte til for å være beredt. Øya er omringet av fryktinngytende tiger- og hvithaier, mens på land kryr det av slanger, edderkopper og dingos (en slags krysning mellom ulv og hund) – alle fem med liv på samvittigheten. Ikke like farlig, men akk så irriterende, var sumpfluene – en skremmende stor flue, i enda mer skremmende antall, som kan bite til du blør. Det høres dramatisk ut, men med standhaftige Pete som vår guide, var det ingenting å frykte. I tillegg kan det nevnes at mang en bilulykke har funnet sted på øya, som følge av at folk kjører uaktsomt på sanden. Heldigvis, siden begge vi er under 21 og ikke har lov til å kjøre der, fikk vi sitte på med denne Pete – tryggheten selv. 

Pete snakker om alle farene som truer.

Dingoen lusker i strandkanten.

Ellers bød øybesøket på fint sosialt samvær, i stor grad med Bram – den nederlandske tennistreneren som livnærer seg i Dubai, så vel som velvære for netthinnen, som følge av den voldsomt idylliske naturen som omga oss til enhver tid. Når også solen smilte til oss på to av tre dager, gjør alt dette sitt til at vi sitter igjen med en god følelse etter utflukten. 

God stemning og god utsikt over en av mange flotte innsjøer på øya.

På den kritthvite Lake McKenzie-stranden var det duket for avslapping.

Bilene kjører på rekke og rad langs Frasers langstrakte strender.

Babyskilpaddene bet oss på fingertuppene.

Ruben nyter utsikten fra Indian Head.

Ruben vs sumpfluene

Da vi kom tilbake til Hervey Bay og ble gjenforent med Bambusbobilen, bar det raskt av sted mot neste destinasjon – Airlie Beach. Vi fikk kjørt noen verdifulle mil samme kveld, og fikk oss noen vel så dyrebare timers søvn, før vekkerklokka sto på 6 morgenen etter – da skulle de 80 milene på landeveien unnagjøres. En maktdemonstrasjon uten sidestykke ble denne dagen utført av sjåfør Ruben, da vi, mot alle odds, kom fram til målet vårt. Det hele ble feiret med en “high five” og noen Tim Tams (kjeksens svar på Ferrero Rocher).

On the road again.

Konsentrert sjåfør.

Timtam og vann.

Dagen etter skulle vi så i på seiltur i det praktfulle øyområdet Withsunday Islands. “The Atlantic Clipper”, som båten het, dro fra havn i strålende solskinn med 54 backpackere om bord.  Selv om været aldri ble like bra som den første dagen, var de to neste dagene langt i fra bortkastet. Utflukt til verdens syvende fineste strand – Whitehaven Beach, samt to svært fine snorkleturer over det episke Great Barrier Reef, var noe av det som sto på programmet. Nevnte snorkelturer bød ikke bare på vidunderlige korallrev, men fisker av alle slag var observerbare. Nemo-fisk og skilpadde var morsomt å beskue, mens da unge H oppdaget at en manet var i synslengdes avstand var det mer frykt enn fascinasjon å spore. Disse var ene og alene grunnen til at alle måtte ha på våtdrakter så lenge man hadde vann over anklene. Livsfarlig. Apropos det, så kunne vi også se både hai og delfiner fra dekk. Spennende! Ellers hadde båten svært fine fasiliteter, med boblebad som et av mange trekkplaster. I tillegg var det mulighet for å skli ned sklia de hadde på siden av båten, og for de mer vågale var det fullt mulig å ta noen hopp fra toppdekket og ned i det krystallblå havet. Mange trivelige mennesker vi møtte her også, og vi ser tilbake på det som nok en vellykket ekskursjon. 

To små kara foran den mektige Whitehaven Beach.

Spenstig hopp fra båtens toppdekk.

Etter ankomst til Airlie Beach møtte vi på ny Francesca og Kaia, og sammen med de utforsket vi litt hva stedet hadde å by på. Pur unge H fikk endelig levd ut barndomsdrømmen – han kjøpte iskrem med tyggegummismak, bare for å finne ut at, ja, den smakte tyggis, men den syreblå isen var alt i alt ikke den helt store gastronomiske opplevelsen. Senere på kvelden var det pizza på agendaen, før vi bestemte oss for å hoppe i bilen igjen. Vi kjørte til trøttheten tok overhånd, og fant en kurant “spot”. Dessverre hadde vi ikke sett “No camping”-skiltet, noe som førte til at vi ble vekt midt på natten med trussel om 200 dollar i bot om vi ikke flyttet oss. Nok en gang våknet overlevelsesinstinktet og bilentusiasmen i R, som la trøttheten til side og kjørte til campingplassen kartleseren akkurat rakk å peke ut, før han sluknet.

Dagen etter var dagen der Halvor for første gang møtte matveggen. Frokosten var av den triste sorten – first price nudler og cola. Og senere, etter en roadtrip med litt for hyppige besøk på McDonalds, ble denne dagens besøk den siste på en stund. Halvor fikk indirekte maten i vrangstrupen, og satte seg på bakbena og sa at det her var det siste måltidet på McDonalds på en lang stund. Halvor mente alvor, og vartet opp med en toast à la H på Bambusbobilens nette stormkjøkken til kveldsmat. Kvelden ble rundet av med en runde kortspill, der samme H fikk en ordentlig leksjon i det prestisjetunge kortspillet “spøkelse”. 6-1 i Rubens favør sto det ved kveldens ende.

 

Nitrist frokost.

Ruben er livredd ved synet av Deliverance-liknende elveleier,

Det er mye spennende å se langs de australske veier.

Toast og "spøkelse" i Bambusbobilens lounge.

Så var det duket for tur til Magnetic Island, hvor vi skulle få ta snorklingen til det neste steget, nemlig ved å dykke. Dette var også dagen for Rubens inntog i de beryktede tyveårene, og dagen ble i all hovedsak bestående av bassengbading i et ekstremt regnvær, samt dykketeorilesing, som følge av at vår “eksamen” var allerede dagen etter. Dagens lille lyspunkt kom på det gastronomiske plan – da vi fortærte en heller velsmakende tre-retters på den lokale restauranten. Såpass må man kunne unne bursdagsbarnet, tenkte den barmhjertige Frans av Assisi-Halvor. Regnet fortsatte dagen etterpå, men øya, som reklamerer med 320 soldager i året, har fått litt orden på klimaet igjen, og solen har sneket seg fram. Dagene her har stort sett bestått i dykking og avslapping, men dykkingen, som vi hadde sett veldig fram til, har skuffet stort rent visuelt. Grunnet det dårlige været, og den siste tidens naturherjinger i området, har vannet blitt svært grumsete, og mye av det verdenskjente revet vi dykker ved, er dødt. Likevel er vi veldig godt fornøyde med kurset, som har gått overraskende bra, og absolutt gitt mersmak til eventuelle senere dykk.

Ruben godt fornøyd med avslutningen på tre-rettersen - en god gammeldags is.

De første dagene på Magnetic Island var av den stormfulle sorten.

Nå som dykkersertifikatet er i boks, er det i dag tid for å reise videre nordover, da vi har gått inn i vår siste uke “down under”. Først til Mission Beach, og senere til Cairns.

Road trippin'

Dagene i backpacker-eldoradoet Byron Bay gikk, og vi fikk prøvd ut stranden og besøkt en nabolandsby ved navn Nimbin. Et svært spesielt sted, må man kunne si. På mange måter har plassen stått stille siden 70-tallet – hippie-miljøet står sterkt, og man ser fargerike skilt like frekvent som man blir tilbudt hasj (nærmere bestemt overalt), både som røyk og cookie. Aldri har tilgangen vært så lett – man skulle tro det var legalisert. Denne utflukten handlet vel så mye om å studere folkene der, som å utforske de utrolig spesielle butikkene med varierte kvanta av hippieinspirerte klær og smykker og ting. 

 

Gutta boys i fargerike Nimbin.

I Byron Bay traff vi også kjente fra Trondheim – Francesca, og hennes venninne Kaia, er på en månedslang tur “down under” og kom innom Byron Bay for å hilse på oss. Meget trivelig! I tillegg traff vi Ingvil og Monika, som senere også har slått følge med oss. Først med buss opp til Brisbane, hvor vi skulle hente vår kjære bil. Her traff vi også Sofia og Johanna, to av våre svenske venner som vi traff på New Zealand. Dermed ble både de, Ingvil og Monika med oss nordover for å prøve å oppnå ekte ekstasebasert road trip-lykke. Vi var svært spente på hvordan  bilens fasiliteter var, både med tanke på sitteplass, soveplass, kjøkkenmuligheter og giremekanisme. Det viste seg at alt svarte til forventningene, og at sjåfør Ruben i tillegg fikk seg en ekstra utfordring med manuell venstrehåndsgiring. Dette som kanskje høres komplisert ut, viste seg å gå ganske automatisk, og det var verre å bli kastet ut på venstre side av veien i det svært så tettpakkede ettermiddagsrushet i millionbyen Brisbane. Men etter en litt utmattende og svært konsentrasjonsmessig krevende start, befant vi oss etter hvert på den ikke fullt så stressende Bruce Highway. Og selv om bilen kom uten CD-spiller slik at medbrakte “Ultimate Road Trip CD Australia Totally Awesome!!!!!” ikke kom til sin rett, førte allsangen oss inn i ekte road trip-stemning og genuin emosjonell kulminasjon. Første natt i bilen hadde vi på en campingplass i Yandina, på vei fra Brisbane mot Noosa. Her sov vi alle sammen i samme bil – og barmhjertige Halvor “Brille”  benyttet etter beste evne gulvet som madrass. Det gikk bra, og dagen etter sto Noosa for tur. En veldig fin by, der vi raskt fikk sjekket ut den lokale stranden – en perle av en strand. Kombinert med ordentlig finvær, gjorde dette sitt til at dette ble en knakandes fin dag. 

H sjekker ut kjøkkenfasilitetene og kunkluderer med at gasskomfyren fungerer.

Strekker på beina etter første natt i Bambusmobilen.

Vi etterlot våre svenske venner her, I Noosa, og dro videre nordover. Neste stopp ble en knøttliten plass ved navn Taori. Her fant vi etter hvert en campingplass, etter vårt første møte med flomkonsekvensene. Vi trodde i forkant at vi i større grad ville merket flommen som herjet med store deler av Queensland, men så nærme kysten som vi er, har vi ikke merket mye til det. Ikke før vi fant ut at campingplassen vi hadde sett oss ut var stengt pga. dens beliggenhet langs elvebredden. Derfor måtte vi finne oss en annen en, noe som i og for seg var koselig nok. Dog fikk vi et knallhardt møte med bygdelivet da vi skulle innom den lokale Shell-stasjonen for å fylle bensin. Da vi kjørte inn til pumpen (for øvrig på feil side av pumpen – ikke alt som sier seg selv her i venstrekjøringsland), var det skremmende høy promille på den overtatoverte nedpiercede ekspeditrisen, for anledningen med en rom og cola i hånden. På denne campingplassen ble vi også hele neste dag, en dag som i stor grad ble preget av ukulelespilling. I Brisbane kjøpte vi oss hver vår ukulele for å få inn det musikalske aspektet i vår roadtrip. En lokal journalist kom forbi og tok bilde av oss, noe som resulterte i denne artikkelen i dagens utgave av Fraser Coast Chronicle. Kortspill ble det også en del av, samt kokkelering på vår gasskomfyr, i ordentlig camping-ånd. 

Nevnte artikkelbilde, med ukulelespill i front og Bambusmobilen i bakgrunnen.

H spiller ukulele inn i de sene nattetimer.

Kartleser H prøver å gjøre livet på landeveien lettere for sjåfør R.

Fornøyd sjåfør!

Dagen etter, som er dagen i dag, dro vi til Hervey Bay. Her skal vi tilbringe natten, før vi drar ut til myteomspunnende Fraser Island i tre dager. Etter det bærer det videre til Airlie Beach, hvor vi drar ut til fantastiske Whitsundays på en to dagers seiltur. Deretter står biltur opp til Townsville og dykkekurs på Magnetic Island på agendaen. Vi blogges nok ikke før vi har rotet oss opp dit. Vi nyter livet på landeveien i “Bambusmobilen”, som vi allerede har blitt svært glad i – det lover godt for tiden framover!

Mer surfing på brett enn på nett.

En sliten og trøtt Halvor
etter nettopp å ha
våknet på bussen.

Vi har ankommet Australia, dette vanvittig svære landet som er kjent for Mardi Gras, boomerang, kenguru og surfing. På de 8 dagene vi nå har vært her, har vi kun stiftet bekjentskap med førstnevnte og sistnevnte trekkplaster. For å ta det hele i kronologisk rekkefølge, samt for å først forklare for alle hva Mardi Gras er, så starter vi fra “børjan”:
   

Vi ankom Sydney forrige fredag, etter det som må kunne omtales som en dårlig natts søvn, på flyplassen i Christchurch. Sultne og trøtte, med andre ord i akutt mangel på våre to yndlingsprimærbehov, ble vi mottatt med stekende sol i glohete Sydney, og vi rotet oss etter hvert inn til sentrum med det som kjentes ut som rekordtunge ryggsekker. Noen svenske venner ankom kort tid i forveien, og vi ville gjerne bo på samme hostel som dem – et hostel i utkanten av byen, ved strandperlen Bondi Beach.

Mektige Bondi Beach.

Vi gikk av bussen for sent, og måtte gå en ubehagelig kilometerlang distanse i oppoverbakke, kun for å få høre at det var fullt på ønskede hostel. Etter å ha forhørt oss på nærliggende hostels, der vi fikk samme svar, fikk vi til slutt en etterlengtet forklaring på hvorfor det var så vanskelig å oppdrive to skarve sengeplasser. Akkurat denne helga var det nemlig den årlige Mardi Gras i Sydney. Det er navnet på en årlig festival som bygges rundt det som på godt norsk kalles en homseparade, og blesten rundt denne var enorm. At vi ikke hadde fått dette med oss tyder på dårlig research i forkant, og der må vi begge ta selvkritikk. Trykker du her så kan du se hvorfor dette ikke var det beste tidspunktet for to kompiser å ankomme byen. For det første var det ventet flere hundretusener av reisende fra hele verden i anledning arrangementet, noe som medførte nevnte problemer med å skaffe tak over hodet til nattens mørke. For det andre betydde dette at vår plan b – å overnatte på stranden, ville være svært problematisk i og med at det foregikk fester i de fleste krinker og kroker i byen, inkludert stranden. For det tredje måtte vi forklare at vi ikke var kjærester, da vi, desperate og slitne, ringte til Rubens fjerne slektninger for å trygle etter husrom. Det faktum at vi ankom fredag, og skulle dra mandag, altså var i byen kun mens festivalen pågikk, gjorde det svært naturlig for dem å tilby oss dobbeltseng, med et treffende glimt i øyet. Det hele utviklet seg og det oppsto en humørfylt atmosfære – vår helg i Sydney ble svært fin, selv etter noen startvansker. 

Mastermind brukes for å løse hostel-krisen. Halvor fortviler etter at Ruben løste koden.

Helgen gikk med til sightseeing, samt et forsøk på å få et glimt av nevnte parade, noe som viste seg å være svært vanskelig da det visstnok var en million mennesker med samme mål for øyet. 

Ruben foran det karakteristiske operahuset.

Halvor lot seg lure, og ble spontanklipt på den slibrigste frisørsalongen i Sydney.

Vi ble kanskje litt for husvarme hjemme hos Rubens slektninger.

Vi fikk litt dårlig samvittighet etter å ha "trengt" oss på. Blomster gjorde susen.

Paraden kan skimtes i det fjerne.

Etter en fin helg var det duket for surfekurs. Vekkerklokken sto på 0545 mandags morgen – vi skulle møte opp 0730 i sentrum av Sydney, og vi holdt hus et stykke utenfor. I ukjent stil hadde vi god tid, og var på angitte destinasjon omkring 0700 etter å ha brynet oss på det meste av det Sydney hadde å by på av kollektivtransport. I naie ånd trodde vi lenge at vi var de eneste som hadde møtt opp i god tid. Helt til 0730, da ingen buss kom for å hente oss opp. Etter mye om og men fikk vi beskjed om at Kilroy hadde gitt oss feil informasjon – bussen dro 0615. Hurra. Da måtte vi, på egen regning, ta toget til den første av to “surfecamper”. Det var en nesten 8 timer lang togtur, og dette gjorde sitt til at vi mistet kursets to første surfetimer. 
   

Vi startet dermed surfekurset med et lite handikap, et handikap som aldri helt ble visket ut. Etter hvert fikk vi dog til det som per definisjon kalles “å surfe”, men ettersom det å svinge ble for komplisert for oss, kunne vi se langt etter den surfingen man observerer på film. Dette skulle man heller ikke kunne forvente etter fire dagers kurs. Derfor ga det en desto mer tilfredsstillende følelse når man først fikk det til – det å føle bølgen drive deg framover på vannoverflaten ga en unik følelse av behag. Nevnte følelse gjorde på mange måter opp for den utrolige frustrasjonen som lett bygde seg opp som følge av gjentatte mislykkede forsøk på det som på surfespråket kalles “catching the wave”. 

Et av surfebrettets mange bruksområder.

Idylliske omgivelser.

Kurante surfeforhold.

Halvor is "catching the wave".

I motsetning til på New Zealand, hvor nordmenn så å si var mangelvare, så var flesteparten av deltagerne på dette surfekurset, fra Norge. Det er med stor glede vi kan meddele at vi fungerer sosialt, også med folk fra andre steder av landet, selv om vi tross alt innehar den soleklart mest “harry” dialekten fra vårt i overkant varierte sprog. Etter fire dager med surfing er kroppene våre nå svært såre, etter gjentatt friksjon mellom naken hud og surfebrett, i tillegg til knall og fall av ymse kvanta. 

R (til venstre) og H (til høyre) i gang med en prestisjefylt internkonkurranse.

En sliten Ruben begynner å merke hardkjøret mot slutten av kurset

Dette, kombinert med sene kvelder og ubehagelig tidlige morgenøkter, gjør sitt til at vi i dag virkelig har nytt det å ikke gjøre noe som helst. Avslapping har blitt prioritert i dag - bortsett fra en tur til supermarkedet for å handle inn matreserver, samt en særs hyggelig og etterlengtet tacomiddag med noen av våre norske surfevenner, har dagen stort sett bestått i lading av batterier. Å avstå fra alkohol i Byron Bay, på en lørdag, var vi i dag to av få som valgte, i dette backpacker-mekkaet på Australias østkyst. 
   

Dagen i går, da vi ankom nevnte mekka, ble svært preget av tsunami-varselen som spredte seg rundt om i den vide verden. Blant enkelte oppsto det panikkliknende tendenser i de sene nattetimer, men heldigvis fikk vi nokså tidlig, etter indirekte korrespondanse med det australske meteorologiske instituttet, samt research på mindre overskrifts-kåte aviser enn VG, raskt bekreftet at det ikke var fare for store skader på Australia, og vi satte i gang med å berolige de mer paniske blant oss. Nå går det i alle fall bra, og vi skal nyte livet i Byron Bay fram til tirsdag, når vi tar buss opp til Brisbane for å hente vår campervan, som vi skal tilbringe de neste tre ukene i. Det ser vi fram til!

Oppsummering av New Zealand

Vårt 22 dagers opphold på fantastiske New Zealand, har nå passert. Mye har blitt skrevet, og vi skal i denne posten prøve å oppsummere vår reise – i en god gammeldags kåring.

Adrenalin-test:

 

Juryen har lagt vekt på: Følelsen før (forventninger og spenning), følelsen underveis (adrenalin-rushet) samt følelsen etterpå (svarte det til forventningene?), i tillegg til varighet og pris.

De aktivitetene som bedømmes er: Hopp fra klippe på Wahiki Island (drøye 17 meter), Black Water Rafting i Rotoura, fallskjermhopp i Taupo (nesten 5000 meter), White Water Rafting i River Valley og strikkhopp i Queenstown (134 meter).

Halvors topp tre:

1. Klippehoppet i Wahiki. Terningkast 6.

"HVA!?", sier du? Jada, det er en aldri så liten outsider som har sneket seg inn på toppen her. Dette kommer av personlige grunner, da jeg aldri har vært spesielt tøff når det kommer til vann. Jeg har aldri vært en spesielt god svømmer, og etter en litt uheldig landing på Pirbadets 10-meter for noen år tilbake, har jeg hatt en slags skrekk for det å hoppe i vann. Derfor var det en aldri så liten personlig seier å kunne gjennomføre dette. Følelsen før var ren redsel, følelsen under hoppet var ren ekstase og følelsen etterpå var ren og skjær glede.

+ Redsel
+ Vanvittig fine omgivelser
+ Personlig seier
+ Mestringsfølelsen
+ Helt gratis
- Kort varighet
 

2. Fallskjermhopp i Taupo. Terningkast 5.

Et helt vanvittig kick. De første sekundene av fallet, der vi tar salto og skimter flyet forsvinner i det fjerne, var fantastiske. En liten demper på stemningen var den totale mangelen på redsel. Som folk flest, forventet jeg et større kick av fallskjermhoppet enn av klippehoppet, men det var ikke sammenlignbart - det var to helt forskjellige kick. I ettertid har jeg innsett at det mest sannsynlig kommer av fryktfaktoren, en faktor som var totalt fraværende under fallskjermhoppet.


(Til Halvors forsvar: Halvor har ikke hatt noe med musikken i denne videoen å gjøre)

+ Lang varihet
+ Utrolig hastighet
+ Svært intenst kick
+ Sosialt (hoppet med en sosial ire)
- Skyhøye forventninger
- Overskyet
- Skyhøy pris

3. Strikkhopp i Queenstown. Terningkast 5.

Nok en gang var forventningene i overkant store. Sekundene før hoppet var virkelig skjønne, men selve hoppet var over før man visste ordet av det - tiden går svært fort når man går inn i det som kan sees på som adrenalin-transe. Veldig deilig å hoppe alene - det å selv ta initiativet til å lene seg over kanten, gir en ekstra god følelse. Svært lite som skiller 2.- og 3.-plassen, i dette tilfellet ble varigheten utslagsgivende.

+ Utsikten og kriblingen før hoppet
+ Kicket var upåklagelig
- Kort varighet
- Overpris
 

Rubens topp tre:

(Alle terningkast kastet skånsomt med rollespillterning (20 øyne))
 

1. Fallskjermhopp i Taupo. Terningkast 19.

Førsteplassen går til fallskjermhopping. Dette er en helt ny verden av følelser. Eneste minuset her var at hoppet ble bestilt såpass spontant at det ble liten tid til å glede seg. Likevel førte skarve 6 minutter i lufta til en enorm frihetsfølelse og at hoppet sniker seg foran klippehoppet for å kapre førsteplassen.

2. Klippehoppet i Wahiki. Terningkast 18.

Andreplassen går til dette famøse klippehoppet på den særs pittoreske ø, Waiheke Island. Her ble vi tidlig konfrontert med uforståelig høyde og omfattende vevskademuligheter. Likevel valgte undertegnede å sette i gang en kjedereaksjon rent hoppemessig i gruppen, og det fantes etterhvert ingen annen utvei enn å utfordre seg selv som aldri før. Heldigvis gikk det bra, med unntak av en i overkant stor belastning på eget haleben. Denne smerten var ingenting i forhold til den enorme personlige seieren dette klippehoppet førte med seg.

3. Strikkhopp i Queenstown. Terningkast 17.

Strikkhoppet tar tredjeplassen for meg her. Denne aktiviteten får mest pluss fordi jeg rakk å glede meg til den, men relativt drøy pris og kort varighet drar ned.

Oppholdets måltid:

 

Juryen har lagt vekt på: Smak, konsistens og estetikk samt stemningen rundt måltidet, der faktorer som hygge, omgivelser og dagsform er utslagsgivende.

Halvor:
Denne var vanskelig, da det har vært svært mye god mat så langt på oppholdet. Når det er sagt, så er det tre måltider som skiller seg ut for min del. Maten jeg fikk servert på Maori-kvelden i Rotoura, bursdagsmiddag i Queenstown med våre svenske venner og hadetbra-middag i Queenstown med samme gjeng. Skal jeg velge en, så må det nesten være Maori-kvelden. En fantastisk buffet laget på ekte Maori-vis, der maten var stekt under jorden ved hjelp av geotermisk varme. Det, kombinert med hele stemningen, der vi satt midt i "jungelen" omgitt av skog, hytter, bål og maorier, gjorde sitt til at det ble en magisk atmosfære. Når atpåtil maten var upåklagelig, og med tilhørende dessert, velger jeg å utrope denne kvelden som smaksløkenes yndling. 

Maori i kjent positur. Fantastiske kokker!

Ruben:
For meg skiller ikke et enkelt måltid seg spesielt ut her. Både grilling i River Valley, fellesmiddag med svenske venner og gledespizza etter Tongariro Crossing står høyt oppe på listen. Sistnevnte slår muligens de andre voldsomt når det angår dagsform, da denne pizzaen ble første inntak av næring etter 8 tiimers fjellgåing med minimalt inntak av mat og vann.

Oppholdets overraskelse:
 

Her er juryen samstemte: Vi ble svært overrasket da to indere stoppet opp i veikanten etter at vi hadde haiket i flere timer. Både håpet og blodsukkeret vårt var på vei mot et kritisk bunnivå, og synet av at en bil plutselig stoppet opp og tilbød skyss har aldri, og kommer aldri, til å smake bedre.

(Videosnutt fra den store overraskelsen - haikeseansen)
 

Oppholdets skuffelse:
 

Halvor:
Laksen jeg kjøpte på Heathrow i London. Den så helt vanvittig god ut, men skinnet bedro meg - jeg endte opp med å regelrett tvinge den i meg. Laksen smakte smør, og tilbehøret smakte laks. Utrolig skuffet. Det blir nok aldri så godt som den mamma lager.

Ulv i fåreklær.

Ruben: 
I håp om å nyte verdens åttende naturlige underverk, ble det å betale 149 NZD for en dag med regn og 8 timer buss en stor skuffelse. I tillegg førte dårlig fotbekledning til en irriterende og unødvendig forkjølelse, og da hjalp det lite at fossefallene blir mer voldsomme i Milford Sound når det regner.
 

Nevnte fossefall i Milford Sound.

Oppholdets opptur:
 

Halvor: 
Air New Zealand – flyselskapet vi brukte for å fly jorden rundt. Ikke bare var det hyppige matserveringer, men maten de serverte ombord var faktisk riktig så god. Det var i det hele tatt et vidt arsenal av drikke- og matvarer man fikk godte seg av på turen, og er det noe jeg vet å sette pris på, så er det god mat. I tillegg var det mulighet for å velge mellom hundrevis av filmer, både av nyere dato og gamle klassikere, for at turen skulle gå mest mulig knirkefritt. Flyvertinnene var genuint hyggelige og besetningen var gjennomsyret av profesjonalitet. Jeg skjønner godt hvorfor Air New Zealand er prisbelønnet. Anbefales!
 

Mektige Air New Zealand.

Ruben: 
Sett bort fra at både skydive og strikkhopp ga helt nye følelser, slår nok vår suksessfulle haiking såvidt et EKSTREMT underholdende saueshow når det gjelder oppholdets opptur. Denne delen av reisen var innom det meste i følelsesspekteret, og har uten tvil ført til at vi begge har vokst som mennesker og lært mer om sjølve livet.

Oppholdets innfødt:
 

Her er det mange som skiller seg ut - jeg har et svært godt inntrykk av New Zealendere ("kiwis"). De er generelt rolige og avslappede, noe som fører til en positiv atmosfære. Når det kommer til tertiærnæringen, så har Norge svært mye å lære av dette landet. Vi er mektig overrasket over hvor serviceinnstilt og behjelpelige de som jobber i turist- og serveringsbransjen er her til lands.

Halvor: Skal jeg velge en person, så vil jeg trekke fram vår gode venn James, som var den eneste på vår busstur på Waiheke Island, bortsett fra meg, Ruben og sjåføren. Han var en ordentlig real kar, med en helt unik CV. Han var utdannet murer, og hadde jobbet mange år innenfor byggebransjen. På si har han også drevet med healing. I tillegg har han, fra han var liten pjokk, drevet med hesteløp på hinderbane, og var på New Zealands jockey-landslag en periode. Nå for tiden drev han derimot et større utested i Auckland. Rett og slett en godt over gjennomsnittlig fleksibel herremann.

Denne James.

Ruben: 
Spud, hvis etternavn dessverre er ukjent. Dette var vår første bussjåfør, som vi etter mye om og men også tok avsluttende gruppebilde i Queenstown sammen med. Han måtte riktignok nekte oss adgang til bussen to ganger på grunn av sprengt kapasitet, men hans treffende kommentarer langs de New Zealandske veier gjorde turene med ham svært komfortable. Spud, som etter sigende er mellom 28 og 40 år, fikk sitt første kyss i den lille byen Foxton. Sommeren 2005; den beste sommeren. Noensinne.

Denne Spud.

Oppholdets sted:
 

Halvor: 
Jeg falt pladask for flere steder i dette langstrakte landet. Klimamessig visste nordøya seg å være mest kurant, vestkysten på sørøya bærer preg av voldsomme regnmengder. Men det er nettopp derfor naturen er så unik akkurat her. Når det er sagt, blir man (i alle fall jeg) automatisk mer knyttet til et sted når man er der over lengre tid, og våre fem netter i verdens selvutnevnte adrenalinhovedstad - Queenstown, må kunne sies å være en svært verdig avslutning på vårt besøk i New Zealand. Et utrolig variert spekter av ting man kan gjøre, et veldig bra hostel (selv om vi var noe uheldig med romplasseringen), og en by som er tvers gjennom gjestmild. Jeg trivdes svært godt her, og skulle gjerne vært her lengre for å utforske enda mer av det omgivelsene har å tilby.

Queenstown

Ruben:
Waiheke Island hadde det meste. Vi bestilte turen ved en tilfeldighet, noe som gir det hele en uslåelig sjarm. Turen bydde på gode personlige utfordringer både i form av fergebillettbestilling, klippehopp og vinsmaking, og vi fikk slengt oss ut i den avslappede New Zealandske livsstilen. I tillegg ble det hele så personlig ved at det bare var oss og healeren, jockeyen og utestedinnehaveren James med på turen.

Waiheke Island.