T.I.A. - This is Africa

Siden sist innlegg har mye hendt. Vi dro på det vi trodde var 10 dagers safari i Tanzania, og var to av 22 stykker som, denne tidlige og regntunge morgenen i Nairobi, innkvarterte oss på det som ble omtalt som “trucken” (kalte man den “buss” mer enn tre ganger måtte man vente seg en monetær avstraffelse). Målet for dagen var å komme oss trygt over grensen til Tanzania, hvor vi skulle overnatte i byen Arusha. Det viste seg raskt at det har vært en viss kommunikasjonssvikt mellom oss og vår kontaktperson i Kilroy (som vi booket turen gjennom). Som sagt forsto vi det slik at vi bega oss ut på en omfattende safari på 10 dager. Dette stemte ikke. Safari – ja, men bare i tre dager. Noe som i og for seg var helt greit – vi hadde tre svært innholdsrike og flotte dager i Serengeti samt i Ngorongoro-krateret. “The big five” fikk vi sett, men denne gangen ble både bøffel, neshorn og elefant observert adskillig nærmere enn i Masai Mara. I tillegg fikk vi se flamingoer. Vakkert. Alt i alt svært innholdsrikt. 

Vi besøkte en masailandsby i Serengeti også. Her utføres hopperitual.

Masaien forsøker å overtale en grublende Halvor.

Serengeti betyr "endeløse sletter". Det kan man forstå.

Elefant på svært nært hold.

En vannbøffel med fugler på slep.

Et fantastisk bilde (foto: Ruben)

En gnu i det utrolige Ngorongoro-krateret.

En ordentlig "Pumbaa". Timon fikk vi dessverre ikke avfotografert.

Samarbeid in action.

Ngorongoro-krateret skimtes langt der nede. Mektig.

Vi trodde også at dette var en eksklusiv tur, altså at vi skulle bo på fine resorts og i rommelige bungalows. Det stemte ikke. Det var en telttur. Vi satte opp tomannstelt på en ikke-inngjerdet camp, og sov blant hyener og sjakaler. Til og med løver kunne høres fra innsiden av teltet – de var heldigvis noen hundre meter unna. Det var strengt forbudt med mat i teltene, da det naturligvis kunne få katastrofale følger. Lot vi oss knekke? Langt i fra – dette var en svært sjarmerende måte å overnatte på, bare ikke helt som vi hadde forventet. 

VI regnet med at de (selskapet vi reiste med: GAP Adventures) stilte med soveposer (nettene i Serengeti kan krype ned mot null grader). Det stemte ikke. Det var tydeligvis forventet at vi skulle dra rundt på to soveposer i de fire månedene før denne turen. Raskt ble dette en intern morsomhet innad i gruppa – de to nordmennene som stilte uten sovepose. Galskap, sa de. Heldigvis gjorde vi det beste utav situasjonen. Den kaldeste natta – på 2400 m.o.h. (Galdhøpiggen: 2469 m.o.h.), ved kanten av Ngorongoro-krateret, fikk vi bruk for de to masaiteppene vi hadde kjøpt oss. Litt småkaldt var det, men natten går inn i minnebøkene som blant de beste nettene så langt på turen. Ordentlig frisk luft har vært mangelvare på vår ferd.

H med sitt masaiteppe. Godt og varmt.

R jobber med myggnettmontering i teltet. Lettere sagt enn gjort.

I tillegg trodde at vi ikke trengte å gjøre noe særlig i forbindelse med turen, at vi kom til dekket bord og oppsatt camp. Dette stemte ikke. Alle måtte bidra, både med pakking, oppsetting av camp, rydding av camp, tilbereding av mat, oppvask osv. Men dette var heller ikke så dumt, da det bidro til at gruppa ble mer sammensveiset – ja, vi ble rett og slett en fin gjeng. Geleidet av vår sør-afrikanske guide GP kom vi oss helskinnet ned til Dar es Salaam. Men her måtte guiden forlate oss. Hvorfor? Vel, selv om vi kom fram helskinnet, så var det langt i fra en knirkefri reise.  For som GP sa allerede første dag: “T.I.A. – This is Africa. Everything can happen.” Det stemte på en såkalt prikk.

Begge fikk hjertet i halsen da vi så at J. French skulle være med. Heldigvis var det "Jane" og ikke "Joshua".

“I hope this trip will be everything you expect”, sa G.P. , nesten før han rakk å presentere seg. Dette er en frase de fleste guider kan benytte seg av, ikke noe spesielt med den. Litt mer spesielt er det at han fulgte opp med “… and everything you don’t expect”. Tolk det dithen du vil. Ved spesielt to anledninger ble sistnevnte oppfylt. At “trucken” skulle bryte sammen allerede første dag, var vel ikke helt som forventet. Dette medførte at vi oppholdte oss omtrent fem timer midt i ingenting. Innbyggerne fra den lokale masailandsbyen var svært fascinert over tingenes tilstand. GP og sjåføren var på sin side lettere frustrert, mens vi andre benyttet anledningen til å bli bedre kjent med hverandre. Likevel var det ikke verre enn at vi kom fram til Arusha litt senere en planlagt. Den andre hendelsen fikk derimot litt mer alvorlige konsekvenser …

Her streiket "trucken". God stemning.

I Arusha fikk vi en innføring i tanzanitt. Verdens mest eksklusive edelsten.

Etter en vel gjennomført safari tok vi en dag i byen Arusha, før vi skulle reise den lange veien til Dar es Salaam dagen etter. Ettersom påfølgende dags kjøretur skulle ta 14 timer (hvis vi var heldige og unngikk ettermiddagsrushet i Dar es Salaam) måtte vi reise tidlig. Teltene skulle være pakket sammen, frokost skulle være spist, campen skulle være ryddet og matpakke skulle være smurt 0500. Å ha på vekkerklokken 0330 virket ikke særlig fristende, så vi, guiden samt noen australiere, bestemte oss for å holde oss våkne. Vi hadde jo masse tid til å sove på bussen dagen etter. Med jevnt påfyll av god drikke skulle det gå fint, selv om vi hadde vært våkne siden rundt 6 samme morgen. Rundt klokken 2 var vi smålei av den ene australierens lite varierte og russetidflashbackfremkallende spilleliste på iphonen, og GP foreslo at vi tok en kjapp titt på en nærliggende (omtrent 50 meter) “Snake Park”. Hele campområdet var inngjerdet, og flere masaivakter holdt vakt døgnet rundt. Samtlige i døgnegjengen la derfor igjen det meste av verdisaker, inkludert GPs superverdifulle mappe, som han tidligere på kvelden hadde påpekt at var det eneste på hele campen vi overhodet ikke kunne miste. Aldri, på campens 20 år i drift, hadde noe blitt stjålet fra området.

Lystig lag.

I slangeparken så vi flere forskjellige slanger, krokodiller og ugler. R syns spesielt uglene var ekstremt morsomme. Ordet “ugle” finner han fortsatt morsomt den dag i dag. Etter en 10 minutters kjapp tråling av denne parken, vendte vi tilbake til sittegruppa. Vi ble raskt oppmerksomme på at musikken vi hadde forlatt værende på, nå var avslått. Iphonen som spilte denne musikken var sporløst forsvunnet, og dens australske eier trodde vi utførte et godt gammeldags Leif Juster-pek på henne. Dessverre visste det seg snart at også det splitter nye speilreflekskameraet til den andre australieren var borte. Det samme var Hs hodelykt (en svært god sådan), og GPs mappe (som under ingen omstendighet kunne mistes). Ufattelig dubiøst var det dog at en pengepung som lå svært lettgripelig på bordet ikke var rørt. Det samme gjaldt vår svarte påse med adapter, diverse ledninger og videokamera inni. Flaks for oss at tjuven tydeligvis hadde det travelt. Det hele var intet mindre enn sjokkerende, og etter mange minutter i stillhet var det tid for handling. H og guiden spredte seg på campområdet, mens R ble igjen på åstedet for å passe på de resterende verdisakene (les: oppleve ekstrem trøtthet).

Ugler i mosen? Tyveriet må ha pågått i det øyeblikket dette bildet ble tatt.

Det viste seg at de fleste masaivaktene benyttet nattevakten til å ta igjen tapt søvn. Ingen hadde sett noe. GP ringte etter politi, og de kom etter hvert. To barske menn og ei enda barskere dame. Politidama tok raskt kommando, og ville vite det vi visste. Da kom H på noe mistenkelig. Han hadde ikke tenkt over det i særlig stor grad før nå, men han måtte fortelle om det han så, da han, en drøy time før ugjerningen må ha tatt sted, skulle tisse. Som gutt valgte han å ikke dra på toalettet, men heller spare et par meters gange ved å tisse i et blomsterbedd mellom to hus, i et slags smug. Først da beltet var løsnet oppdaget han en som gikk mot ham. Kort, spinkel og med hette. Instinktet sa at det var en mann. Mer la han ikke merke til. Dessuten sa ikke instinktet “la meg undersøke hvordan denne karen ser ut”, der, i stappmørket. Nei, Hs fokus var heller på å skjule sine tissehensikter. Han utførte en særs usmidig manøver, og lot mannen gå forbi. H slo seg til ro med at hans vannlatingsplan ikke var blitt gjennomskuet. Rart var det dog, at denne karen var ute og gikk kl. 0100 om natten. Hvor var han på vei?  H tenkte ikke nevneverdig over det, før denne biffe politidama ba oss tenke nøye etter. Det ble raskt konkludert med at dette var den eneste ledetråden de hadde å jobbe med. Plutselig var H innblandet i en politisak. R, som på sin side ikke hadde noe som helst substansielt å tilføye i saken, valgte å finne tilbake til teltet. I en nærmest narkoleptisk tilstand måtte han gi tapt for en ytterst grusom time på øret.

Halvor forklarer så: Geleidet av verdens sterkeste dame ble jeg ført med til andre siden av campområdet. Her ble jeg raskt stilt ansikt til ansikt med to av masaivaktene. “Who?”, sa dama til meg. Jeg måtte nok en gang presisere at jeg ikke kunne fastslå om det var en av dem, til det var det altfor mørkt da jeg hadde sett vedkommende. Hun ba meg likevel om å peke ut hvem jeg trodde det var. Jeg sa at hvis det var en av disse to, så måtte det være han til høyre. Han var liten og sped, og hadde hette over hodet. “Han jeg så hadde omtrent samme kroppsform, i hvert fall ikke høyere eller bredere”, sa jeg og tenkte de kunne bruke ham som en slags “mal” til å finne “synderen”. Det så ikke judo-dama ut til å bry seg særlig om. Kort tid etterpå serverte hun slag etter slag i ansiktsregionen hans. “Er det min skyld at han blir slått?”, tenkte jeg. Det var ingen behagelig situasjon for meg, som nettopp hadde “pekt ham ut”. Etter hvert skal han ha innrømmet at han møtte meg i smuget. Det var nok til at han ble tatt med til politistasjonen. Jeg ga fra meg et lettelsens sukk. Heldigvis var det ham. På dette tidspunktet hadde resten av turkameratene våre begynt å stå opp, og vi fikk beskjed om å late som ingenting helt til vi visste mer.

To slitne gutter på "trucken", dagen etter dramaet utspant seg.

På kjøreturen ble etter hvert tyveriet formidlet til resten, og vi ble informert om at masaien hadde innrømmet at han tok gjenstandene. Uheldigvis hadde han rukket å selge det, og alt var sporløst forsvunnet. Det gjaldt da også for GPs veske, som blant annet inneholdt passet hans samt selskapets penger. Dette medførte at GP ikke kunne bli med til Zanzibar. For å reise til Zanzibar trenger man av en eller annen grunn å legitimere seg med pass, selv om øya tilhører Tanzania. Trist, men sant. Vi måtte derfor vinke adjø til GP morgenen etter, på fergekaia i Dar es Salaam.

Dar es Salaam.

Men vi klarte å kose oss på Zanzibar likevel vi. Det var fortsatt fire dager igjen av den organiserte turen, og vi tilbragte først en natt i Stone Town. Her viste det seg at ZIFF (Zanzibar International Film Festival) var i full gang. Vi leste at det skulle være konsert 22.00, men når premieutdelingen fortsatt pågikk da klokken bikket 23:30, kastet vi inn håndkleet. “T.I.A.”, sa vi i kor. “Pole pole”, som man sier her – “slapp av”. Ikke’no stress. En god tanke, men alt med måte. 

Langdryg premieutdeling på ZIFF.

Dagen etter dro vi til nordøya for å kjenne litt på strandtilværelsen. På vei hit tok vi turen innom en krydderfarm. Det er ikke uten grunn at Zanzibar kalles krydderøya. Det er heller ikke uten grunn at Tenacious D synger “I’m not gonna cook it, but I’ll order it from Zanzibar”. Nei, de har det meste av krydder her, og de vet å blande det til gode sauser og generelt smakfulle matretter. Etter en innføring i hvordan kanel, muskat, ingefær, pepper, nellik, gurkemeie, kardemomme og masse mer ble laget, satte vi snuten mot stranden. Den neste dagen dro vi og dykket, hvilket absolutt ble en suksess. God sikt og masse fisk. Til og med en skate fikk vi øye på. 

Smil.

Muskatnøtten.

Lokal gutt viser oss hvordan han henter kokosnøtter. Arbeidstilsyn - hvor er du?

Vi fikk hver vår bladbaserte hatt. Stor stas!

Etter to dager med avslapping dro vi tilbake til Stone Town. Her var det først en liten utflukt til Prison Island (med verdens mest håpløs guide), før det senere var takk og farvel med resten av gruppa. En gjeng som vi var svært fornøyd med. På vår reise har vi hatt mange forskjellige reisegrupper, og foruten gruppa vi havnet i på bussturen på New Zealand, må dette ha vært den beste. Vi var de yngste, men i det relativt voksne miljøet var tonen svært ungdommelig. Amerikaneren Buzz (som for øvrig bare var et kallenavn, han het egentlig Albert Winchester den tredje) inviterte oss hjem til seg, i sin “man cave”. Humorgeniet fra Brighton, James, skulle ta turen innom Trondheim på neste års reise i Skandinavia. Ellers var det alltid like koselig hver gang nordlendingene Mari og Karianne stemte i under de mange avspillingene av “Har en drøm”. Kunne nevnt mange fler, men alt i alt en super gruppe. Men her, som i alle grupper, var det molboer. Et par, han var fra Italia, hun fra Ukraina, klarte gang på gang å misforstå og surre det til for seg selv og andre. Selvfølgelig underholdende for alle oss andre, men svært irriterende for den tidsfristsettende GP.

Denne 185 år gamle røveren var større en H.

Reisesekken til Buzz. En mildt sagt bereist herremann.

Etter det var vi for oss selv. Stone Town ble arena for vår tilstedeværelse en natt til. Den dagen brukte vi til å bestemme oss for hvor vi skulle tilbringe den siste uka, samt for å se litt mer av hva byen hadde å tilby. Førstnevnte gikk i boks etter en halvtime på eteren, mens vi bestemte oss for å kjøre “gå til vi har gått oss vill”-taktikken når vi skulle utforske byen. Det fungerte svært godt. Helt til vi gikk oss vill. Etter å ha godpratet med x antall narkiser fant vi heldigvis tilbake. På kvelden dro vi til nattmarkedet og spiste god mat. Her ble vi også lurt av en narkis, før vi dro på konsert. “Safar”, som nettopp hadde kommet tilbake etter konsert i Paris, var trekkplasteret. Likevel var det for oss de bandet bestående av åtte musikkstudenter og læreren deres som var høydepunktet. Det var rett og slett inspirerende å se dem nyte musikken i så stor grad som de gjorde. Det smittet!

Fabio Cannavaro. Den er grei. Men hvilken Flo? Jostein, Tore Andre eller Håvard? 

En av flere pengekåte narkiser som var frampå med geleiding.

Bandet med læreren (t.v.) og de åtte elevene.

Nå har vi nytt dagene ved Jambiani Beach, på østkysten av Zanzibar. Dagene går stort sett med til soving, spising, soling og lesing. Vi leser mange bøker. Det er ikke stort annet å finne på. Man lar seg fascinere over de voldsomme kontrastene på flo og fjære. Det er flere hundre meter forskjell. Livet nytes til det fulle, og har funnet roen denne siste delen av reisen. 

Småidylliske omgivelser. Vår bungalow skimtes til venstre.

Flo.

Fjære.

Nå er vi tilbake i Stone Town, og vi i dag avla et besøk på Mombasa Orphanage. Det er et hus for foreldreløse barn, hvor vi leverte en bag med klær. Vi tenkte at disse klærne, som vi har reist med i flere måneder, har barna mer glede av enn oss. “Asante sana”, sa barnehjemmets “mor” og ga oss et stort smil. I morgen tar vi ferge tilbake til fastlandet. Flyet går fra Dar es Salaam i morgen kveld, og etter et drøyt døgn lander vi på Værnes lørdag ettermiddag. Det blir trist å markere reisen som slutt, men det er mye å glede seg over hjemme. Tankene om hjemreisen har surret lenge i bakhodet. Tuen har vært fantastisk, men det skal bli godt å komme hjem. 

Følg med framover. En musikkvideo er snart klar for publisering, samt at et oppsummeringsinnlegg står for tur etter hvert.

Vi sjåast!