Fra swahilikultur til safarimundur.

Malindi er en svært ettertraktet feriedestinasjon for italienere som søker strandliv. Det årlige rushet med italienere har så definitivt satt sitt preg på byen. Swahilimaten som preger store deler av kysten, virker å være litt tilsidesatt her, og antallet italienske restauranter med pizza- og pastaretter er relativt høyt. Ruben smeltet totalt for et hotell som lå kun et steinkast unna restauranten “I Love Pizza”. På de tre dagene vi var her rakk vi å sjekke ut strandfasilitetene, men det er åpenbart ikke høysesong. Italienerne lar vente på seg til “regntiden” er over, og vi fikk hele stranden for oss selv. “Regntiden” høres nok adskillig verre ut enn den er. Det legger ingen stor demper på opplevelsen for vår del. I verste fall kommer det et lite regnskyll om dagen, noen dager er det ikke en dråpe. Stort sett er det kjempefint vær, og de små regndryppene er absolutt å foretrekke framfor tusenvis av summende turister. 

Halvor leker guide og viser til en av strendene i Malindi.

Vi hadde lest at det å besøke Malindi uten å dra innom Marafa Depression, er som å besøke Arizona uten å ta en titt på Grand Canyon. Derfor sier det seg selv at vi måtte en tur innom. Her har regn satt sitt preg på naturen, og det var spektakulært å se disse tårnene, som alle var av sand. Alt var sand, noe som gjorde det hele svært spesielt. Vi fikk fortalt om landsbyen like ved, om hvordan folk fra byen kommer inn til Marafa Depression for å feire jul og fikk en god innføring i plantemedisin. Omgivelsene var storslagne og turen var alt i alt svært fornøyelig visuelt sett.

Alle disse formasjonene er sand. Spektakulært.

Ruben fant sin "Løvenes Konge"-klippe.

Etter noen dager med et noe Italia-inspirert kosthold, var det duket for swahiliøya Lamu. Denne perla av en plass er et lysende eksempel på godt bevart arkitektur og kultur. Etter en lang og humpete busstur, ankom vi øya med båt. Allerede på båtturen fikk vi inntrykk av at denne øya ikke er hvilken som helst ferieøy. Selv om arkitekturinteressen ikke er nevneverdig stor blant oss, er det ikke til å gjemme under et esel at den svært gjennomførte swahilistilen er fascinerende. Det samme er tettheten av esler på øya, som kun med omtrent 20000 innbyggere kan skilte med 6500 esel. 

Du vet du nærmer deg Somalia når bussene må ha bevæpnede vakter.

En liten bit av Lamu Town sett fra sjøen.

Bak den eldgamle fasaden på Lamu, gjemmer det seg eksotisk vegetasjon.

Tallinformasjonen i forrige avsnitt kan tas med en klype salt, men ble fortalt av den mest troverdige av de lokale vi møtte i løpet av vårt Lamu-opphold. Ali Anko som han het, har bodd hele sitt liv på øya. Selv om Lamu ikke er liten nok til at “alle kjenner alle”, så kan vi nesten fastslå at “alle kjenner Ali”. Han ga oss en flott gjennomgang av Lamu Town, der han helt klart er lommekjent. Like mye peiling hadde han nok ikke på fotball, selv om han kunne skilte med å være “den personen trenerne på øya tok en prat med dagen før kampdag”. Ikke vet vi hvilke kilder han opererer med, men han kunne i alle fall meddele at Barcelonas vant CL-finalen på grunn av spillernes fysiskk. At nevnte lag også har signert Fabregas  fastslo han også, samtidig som han kunne informere om at Liverpool hadde kjøpt en spiller fra Manchester United. Dette har vi ikke lest noe annet sted.

Ali Anka viser fram de trange og eselfylte Lamu-gatene.

Denne Ali Anka.

Fotballkunnskapene er så som så, men interessen er så absolutt til stede.

Betegnelsen på Ali Anko i forrige avsnitt lød som følger: “den mest troverdige av de lokale vi møtte i løpet av vårt Lamu-opphold”. For ja, vi kom dessverre i kontakt med en del uærlige mennesker i løpet av våre seks dager på øya. Allerede første dag kom vi i kontakt med tre stykker som i ettertid har visst seg å være blant de mest “ettersøkte” på øya. Den ene, Captain Happy aka Omar al Sharif, er kjent for å være øyas største svindler. Han har som vane å ikke holde avtaler, og sier seg ofte fornøyd med det forhåndsbetalte depositumet turistene må betale. Han bestilte vi båttur med. Den andre, Lule, er kjent for å være en sentral brikke i narkotikadistribusjonen i området. Han spiste vi middag hjemme hos (slapp av mødre, det var veldig koselig og helt rusfritt). Sistemann, John Mburu, er uønsket på samtlige av øyas restauranter. Dette kommer av at han er kjent som en av de mest innpåslitne kunstnerne på øya. Han gir seg aldri. Det måtte jo ende slik det gjorde, og vi kjøpte etter hvert t-skjorte og postkort av han. Alt gikk heldigvis bra.

Langs hele havnepromenaden sitter sjømenn. Noen mer troverdige enn andre.

Nevnte båttur ble en kjempeopplevelse. Eller, for å være presis, så kalles det dhow, ikke båt, her. Langs hele havnepromenaden satt det kapteiner som inviterte deg med på deres dhow. Enten det er for å dra til en naboøy eller for å komme seg fra A til B på Lamu, er det svært hendig. Ettersom gatene er alt for trange til biltrafikk, sitter du i praksis igjen med tre valg. Hvis du ikke har et esel, så er det enten å ta bena fatt eller å henvende seg en av kapteinene. Vi dro på to såkalte dhow-trips, den ene var en formiddagstur med strålende sol og vind i seilet. Her dro vi til naboøya Manda Island, hvor vi så på de luksuriøse bungalowene og de pittoreske strendene. Den andre turen var en sunset-trip, der vi slappet av på båten og så solen gå ned bak havet. Dette ble etterfulgt av en svært velsmakende fiskemiddag på stranden, kun opplyst av et bål og fullmånen som lyste fra den krystallklare stjernehimmelen. Mat fikk vi også servert på formiddagsturen vår. Da var det også fisk på menyen. Det er fisk det går i her på kysten. Fersk fisk. Grillet. Og det smaker aldeles fortreffelig. Halvor går i fistel før hvert måltid, og det er knyttet skyhøye forventninger til hvert et måltid. Man blir sjelden skuffet. I tillegg går det litervis med ferskpresset juice daglig. Juice av appelsin, pasjonsfrukt, mango, tamarind, avocado osv. Utsøkt. Det kulinariske aspektet ved oppholdet har gjort sitt til at i alle fall H falt pladask.

Fisken blir ikke ferskere enn når den er nyfisket.

Glad pie etter å ha testet strandfascilitetene på Manda Toto.

H nyter kveldslufta før sola går ned. For anledningen i særdeles fargerik outfit.

Fiiiiiiiiiiiint.

R står i mørket og hører kun bølgeskvulpet.

Etter noen fantastiske dager på Lamu, gikk i dag turen tilbake til Nairobi. Her skal vi ligge en natt, før vi vinker adjø til Kenya og får reisens siste visumstempel. Det er duket for safari i Tanzania. Den varer i 10 dager, først fra Nairobi og til Arusha i Tanzania. Herfra skal store deler av Serengeti og andre nasjonalparker utforskes. Vi håper det blir en like stor suksess som oppholdet i Masai Mara for noen uker siden. Vi ender opp på Zanzibar, hvor den siste uka av reisen finner sted.

Svært sjarmerende Tax Free.

Propellfly er også sjarmerende.

På gjensyn!