Mount Doom

Nå har det vært en stund siden siste blogginnlegg, og det betyr ikke at vi har sittet på latsiden siden sist - det betyr tvert i mot at dagene har vært ganske innholdsrike. Torsdagens fjelltur viste seg å være nokså krevende. Det var i utgangspunktet en 7 timers tur (kalles Tongariro Crossing) som var 20 km i svært kupert terreng. Hvis man følte at man hadde tid, kunne man krydre turen med en avstikker opp på fjellet som er best kjent som “Mount Doom”, fra Ringenes Herre. Nevnte fjell har ingen merkede stier på vei opp til toppen, samtidig som at det er svært bratt på den sandfylte fjelloverflaten. 

For noen i reisefølget ble stemningen raskt sakral på toppen av det sagnomsuste Mount Doom

"Et lite stykke Norge" ble observert på toppen, til stor fornøyelse.

Toppen var nådd - det var på tide å få tankene ned på papir.

Turen opp gikk fint, og det var en vanvittig utsikt fra toppen, samt et fascinerende syn ned i vulkanens krater. Det var ikke før på veien ned at vi virkelig forsto at promoteringen for fjellskoutlån ikke var kun av kommersielle grunner, men at det faktisk kunne vært svært praktisk å ha. Dette som følge av den svært sandpregede fjellveggen, hvor vi så oss nødt til å "skli" ned, noe som medførte ekstreme sandansamlinger i skoene. Da vi hadde kommet ned, og var nokså sultne og tørste, var det et avskrekkende syn å se at det var estimert 5 timers gange til parkeringsplassen hvor vi skulle bli hentet. 

Stein i skoa, sa du?

Ruben konsumerer sin dyrebare mango, med tilbakelagte kilometer i bakgrunnen.

Ruben poserer foran et, av mange, fine utsiktspunkter underveis på turen.

Det er ikke til å skyve under et buss-sete, at vi hadde grovt feilvurdert både mengden vann, mat og søvn som skulle ha vært på plass som en del av forberedelsene til denne turen. At det ble for lite søvn var vi forberedt på når vekkerklokka måtte stå på 0500 for at vi skulle rekke bussen. Når det kom til vann, så satset Halvor tungt på at det skulle dukke opp vannstasjoner underveis i løypa (hvilket det ikke gjorde), mens Ruben hadde troen på at en liten flaske vann ville holde helt inn. Det gjorde det, men antydninger til dehydrering var å spore da vi ankom destinasjonen. Mat hadde vi nokså lite av, og etter at Halvor ga bort halve loffen sin til en desperat tysker, var det enda hardere kår. Selv om turen kostet både blod, svette og tårer, så er vi svært fornøyde med at vi dro – det var en fin tur.

Dagen etter bar det videre sørover, nå var neste stopp River Valley. Stive og støle sa vi farvel til Taupo (merk; ikke Toupo, det var en skriveleif), og satte snuten mot en gjemt perle – stedet står ikke en gang på New Zealandske kart. Denne plassen, med sin bortgjemte beliggenhet ved en rennende elv mellom høye daler, fostret til avslapping og livsnyting. Det hele utartet seg som en slags klassetur, og det ble leirskolepreget stemning – veldig koselig! Etter en dag med avslapping bar det ut på nevnte elv, på en nesten 4 timer lang raftingtur ned elven. Det var interessant, der hver enkelt i stor grad måtte bidra for at vi skulle komme i mål langs elven, i fantastiske omgivelser langs elvebredden.

En pause fra bussen, på vei mot River Valley - flotte omgivelser.

H har blitt bitt av klippehopp-basillen. Her var det et fossefall som sto for tur.

Etter det bar turen til landets hovedstad – Wellington. Her fikk vi bo hos venner av Rubens slektninger, hvor vi fikk servert nydelig grillmat og fikk testet New Zealanderes kunnskaper om Norge, samt fikk en liten innføring i deres forkjærlighet – undervannshockey. Uten å kunne si at vi ble direkte lysten på å satse på dette, var det moro å høre at det faktisk finnes et seriesystem for denne sporten. Alle tre sønnene i familien, på 14, 18 og 21, bedriver eller har bedrevet denne idretten på nokså høyt nivå.

For to dager siden ankom vi sørøya, ferga over tok tre timer, og vi har slo leir i byen Nelson. Her gikk vi en kveldstur opp på en høyde, hvor New Zealands sentrum var avmerket. Vi har dermed vært midt i New Zealand – sweet as.