Landeveiens lykke

Som nevnt i forrige blogginnlegg, hadde vi nok en gang et håp om å komme med Spuds buss på fredag, for å rekke bursdagsfeiringen til to av våre svenske venner i Queenstown på lørdag. Vi satte på vår minst skånsomme alarmtone til 0630, og håpet var sterkt i og med at denne Spud kunne utlove 80-90% sannsynlighet for at vi hadde en plass på bussen hans denne morgenen i Franz Josef. 

Men nei, ikke en plass ledig. Ikke vet vi om Kiwi Experience og Spud ofte opererer med slike håpløse prosentvise anslag, men vi vet i hvert fall hva et slikt overlagt drap på reisehåp gjør med vårt eventyrlystne unikum av et team. Vi hadde allerede pratet om løsningen på en slik situasjon da vi var i Nelson, men denne gangen ble forslaget raskt vedtatt: vi skulle haike - ja, ta til landeveien om du vil. Klokken var 9 om morgenen, og et eventyr var i emning.

Det er klart det kan settes spørsmålstegn ved seriøsiteten til nevnte sjåfør Spud, men innerst inne er han en kjernekar.

Vi gikk raskt i gang med brainstorming, og plakater ble forskriftsmessig konstruert med svært kreative utsagn. Vi gikk også til innkjøp av diverse reserver, for lite visste vi om hvor lenge turen ville vare, og hvor det i hele tatt ville være mulig for oss å sove eller sanke nye reserver neste gang. Spesiell haiketaktikk hadde vi heller ikke studert særlig nøye, så satsningen gikk mot bruk av humoristiske utsagn:

Resultatet av vår spontane workshop.

Pakket og klart.

Håpefulle før avreise.

Med sekken på ryggen, munnspillet i lomma og motivasjonen på topp, var målet å følge highway 6, som snoker seg langs vestkysten på sør-øya. Etter å ha høstet latter hos en lokal kjøpmann da vi på ydmykt vis etterspurte retningen sør, var det bare å sette i gang. Været var ikke på topp, men vi trøstet oss med at dette regnskogsbaserte området hadde spart på regnet denne dagen.

Landeveiens blues ga ikke nevneverdig avkastning.

Haiking in action.

Mens vi så, på ekte eventyrvis, gikk langs landeveien og opprettholdt motet ved å synge på den hjemmekjære perlen Vil Bli (en TIK-sang fra tidlig 90-tall), fikk vi realiteten slått beinhardt i trynet da det etterhvert ble klart at veien til første stopp, Fox Glacier, var noe sånt som 22 km og i svært kupert terreng. Etter å ha gått 4-5 kilometer uten haikehell og med all vår oppakning pressende på våre skuldre, begynte vi å kjenne på kroppen at det var usikkert hvor langt vi klarte å gå på en dag. De 400 kilometerne til vår destinasjon, Queenstown, begynte også å virke en del lengre. Men det var da sjokket inntraff. Midt i en krokete bakke stoppet plutselig to indere i en hvit bil ved siden av oss. Først forsto vi lite, men i det disse to rause individene av asiatisk opphav tilbydde skyss opp til nevnte Fox Glacier, var veien kort inn i denne gledens automobil. Vi tilbydde hele vårt godteriarsenal, men det viste seg at vårt første møte med representanter for den indiske milliarden på kloden ble totalt kostnadsfri.

Vel oppe på Fox var gleden stor ved å spotte sivilisasjon, og ved å kunne innta en etterlengtet Mocca Latte. Neida, slike urbane gleder var slettes ikke på dagsorden, og etter å ha kastet i oss en toast, ledet optimismen oss igjen ut landeveien. Vi visste heller ikke nå når neste mulighet for en seng ville dukke opp, så første vedtatte strategi var å stille oss opp langs veien med våre geniale plakater. Og tror du ikke det funket igjen. Midt i tredje refreng av nevnte hockeyhymne, hvor den famøse Mortis Dahl får sin respektive hyllest, hørte vi rop fra andre siden av veien. Dette viste seg å være to tyske jenter, Anne og Dorothea, som sa at de ikke kunne ta oss helt til Queenstown, men i hvert fall 300 kilometer i riktig retning, til Wanaka. Vi ble målløse av glede. Vi kunne ikke fatte hvordan vi skulle få takket dem nok, men heldigvis visste disse jentene å verdsette vårt medbrakte snop, og det utviklet seg en humørfylt atmosfære i deres leiebil.

Intens glede i det haikesuksess for andre gang var en realitet.

Enda mer haikerglede.

Etter en hyggelig tur ned til Wanaka, en tur hvor sola fulgte med hele veien, kunne vi i 8-tiden på denne fredagskvelden igjen gjenforenes med de kommende bursdagsbarn, og resten av gjengen. Vårt oppmøte førte til gledelige sjokk, og vi fikk nok en gang en lovnad fra Spud om at det var stor sjanse for plass på bussen fra Wanaka til Queenstown neste morgen.

Ruben nyter utsikten fra et av mange utsiktpunkter langs veien mot Wanaka.

Halvor slutter aldri å bli forbauset over den billedskjønne naturen.

Men nå traff faktisk Spud på hans mildt sagt bingovennlige estimat; klokken 9 om morgenen forlot vi Wanaka, endelig på bussen sammen med våre venner. Turen gikk så innom Puzzle World, en pioner innenfor både labyrint- og illusjonsbransjen. Etter dette gikk turen så å si straka vegen til Queenstown, hvor fellesbilde ble tatt, og tirsdagens strikkhopp bestilt.

Pojkarna med et klassisk hoppebilde like før ankomst Queenstown.

Og ettersom haikingen var en umåtelig suksess, var vi altså i Queenstown denne lørdagen, i tide til å være med på bursdagsfeiring. Det ble en svært hyggelig seanse, som både bursdagsbarn og resten av oss satte stor pris på, og som vil huskes i lang tid.

De to siste dagene har vi bare slappet av og nytt livet her i pittoreske Queenstown, med forløsende innslag av deltagelse i en lokal fotballturnering samt generell trivsel. Nå lader vi opp til strikkhopp i morgen, og dagstur til vakre Milford Sound på onsdag.

En graa dag i Nelson

Planen var opprinnelig å dra fra Nelson mot Franz Josef allerede på tirsdag, men på grunn av papirrot fra Kiwi Experience sin side, ble vi begge forlatt av bussen hvor våre svenske  venner og vår yndlingschilener befant seg. Vi var 10 stk som var satt på venteliste, og det var kun 8 plasser til overs - alle utenom oss to kom med. Det gjorde sitt til at vår tirsdag ble svært amputert, da vi stort sett var for oss selv uten å ha booket noen aktiviteter. Heldigvis ankom våre danske venner, som stort sett har vært med i vårt busslaug, med den neste bussen, etter å ha vært to netter i Wellington. Det ble en svært avslapningsbasert dag, og vi la oss forholdsvis tidlig, da vi hadde som mål å komme oss på onsdagens buss. Der var det slettes ikke noen garanti for at vi kom med.

Flott utsikt paa vei sydover.

Etter litt om og men kom vi oss på, og sammen med våre danske likesinnede har vi cruiset sørover, der første stopp var Westport. På vei hit kjørte vi forbi åstedet for en mineulykke som inntraff noen måneder tilbake. I den anledning kom vår sjåfør inn på temaet jordskjelv, og påpekte hvor utsatt New Zealand er for nevnte naturfenomen. Han trakk fram at de er godt forberedt på slikt, og eksemplifiserte det kraftige skjelvet i Christchurch i september som god jordskjelvhåndtering. Ingen mistet livet i skjelvet, og sjåføren vitset særdeles lettbent rundt temaet.  Stemningen ble derimot særs dempet da han 10 minutter senere får en tekstmelding om det nyeste jordskjelvet som har preget nyhetsbildet i store deler av verden de siste dagene. Lite visste vi om de fatale konsekvensene, men han ba oss straks om å gi beskjed til venner og familie om at vi var i god behold. I det store og det hele er 200 km fra åstedet, svært nærme. Denne dagen ble preget av nyhetssendinger og generelt sett en svært trykket stemning. I tillegg fikk vi for første gang kjenne regndråpene på New Zealandsk jord - og det var ikke småtteri. Det "høljet" ned, noe som også gjorde sitt til at vi stort sett satt inne og fulgte med på nyhetene. 

Dagen etter dro vi videre sørover, mot Lake Mahinapua, hvor vi hadde vårt helt egne sted, et sted som drives av en 85 år gammel nisselignende mann (Les) som kun lever av Kiwi-bussenes daglige éntre. Her skal det, tradisjon tro, være en temafest på kveldstid. Bussen stemte fram "Rubix kube" som tema, noe som etter litt forklaring faktisk viste seg å være et svært underholdende tema. Alle skulle ha på seg klær i forskjellige farger, og mens festen varte skulle man bytte til seg klær med mål om å, mot enden av kvelden, ende opp med klær av samme farge - slik som Rubix kube løses. Nevnte tema kunne ved første øyekast lett forveksles med det mye brukte "bad taste"-temaet, men nå endte altså Halvor opp som blå, mens Ruben gikk til sengs kledt i rødt. 

Ah, denne nisse-Les.

Halvor i Rubix' drakt

Ruben og nevnte klesbutikk

Førstnevnte måtte bittert innse at hans knallgule badeshorts, samt like gule solbriller (innkjøpt for anledningen) gikk bort i kaoset. På vei til Lake Mahinapua dro vi innom New Zealands svar på "Fretex" for å kjøpe inn outfiten for kvelden, forskjellen er bare at denne sjappa var adskillig billigere, på grensen til ekstremt. Halvor fikk tak i en bærepose klær for skarve 3 dollar og 50 cent, noe som tilsvarer ca 15 kr i norsk valuta. I dag skal vi ankomme Franz Josef, hvor man vanligvis oppholder seg i to dager for å gå på isbreer og liknende, men for oss nordmenn er ikke det all verdens til trekkplaster kombinert med en nokså stiv pris. Derfor skal vi prøve å dra etter kun èn dag, slik at vi altså kommer oss med den bussen som forlot oss i Nelson - som har det klientellet vi kjenner best, i og med at vi fulgte denne bussen i nesten to uker. Vi savner også sjåføren vår, Spud, som har mye mer behagelige bussturer enn den bussjåføren vi nå har, som ikke vet å verdsette stillhet, og velger bort det på bekostning av uhorvelige gjentagelser av tidspunkt og reiseruter og ventelister og hostelbestilling osv. Slitsomt.

Ruben i velkjent bombe-positur over Lake Mahinapua

Klestoerk etter klesvask i Franz Josef

Mount Doom

Nå har det vært en stund siden siste blogginnlegg, og det betyr ikke at vi har sittet på latsiden siden sist - det betyr tvert i mot at dagene har vært ganske innholdsrike. Torsdagens fjelltur viste seg å være nokså krevende. Det var i utgangspunktet en 7 timers tur (kalles Tongariro Crossing) som var 20 km i svært kupert terreng. Hvis man følte at man hadde tid, kunne man krydre turen med en avstikker opp på fjellet som er best kjent som “Mount Doom”, fra Ringenes Herre. Nevnte fjell har ingen merkede stier på vei opp til toppen, samtidig som at det er svært bratt på den sandfylte fjelloverflaten. 

For noen i reisefølget ble stemningen raskt sakral på toppen av det sagnomsuste Mount Doom

"Et lite stykke Norge" ble observert på toppen, til stor fornøyelse.

Toppen var nådd - det var på tide å få tankene ned på papir.

Turen opp gikk fint, og det var en vanvittig utsikt fra toppen, samt et fascinerende syn ned i vulkanens krater. Det var ikke før på veien ned at vi virkelig forsto at promoteringen for fjellskoutlån ikke var kun av kommersielle grunner, men at det faktisk kunne vært svært praktisk å ha. Dette som følge av den svært sandpregede fjellveggen, hvor vi så oss nødt til å "skli" ned, noe som medførte ekstreme sandansamlinger i skoene. Da vi hadde kommet ned, og var nokså sultne og tørste, var det et avskrekkende syn å se at det var estimert 5 timers gange til parkeringsplassen hvor vi skulle bli hentet. 

Stein i skoa, sa du?

Ruben konsumerer sin dyrebare mango, med tilbakelagte kilometer i bakgrunnen.

Ruben poserer foran et, av mange, fine utsiktspunkter underveis på turen.

Det er ikke til å skyve under et buss-sete, at vi hadde grovt feilvurdert både mengden vann, mat og søvn som skulle ha vært på plass som en del av forberedelsene til denne turen. At det ble for lite søvn var vi forberedt på når vekkerklokka måtte stå på 0500 for at vi skulle rekke bussen. Når det kom til vann, så satset Halvor tungt på at det skulle dukke opp vannstasjoner underveis i løypa (hvilket det ikke gjorde), mens Ruben hadde troen på at en liten flaske vann ville holde helt inn. Det gjorde det, men antydninger til dehydrering var å spore da vi ankom destinasjonen. Mat hadde vi nokså lite av, og etter at Halvor ga bort halve loffen sin til en desperat tysker, var det enda hardere kår. Selv om turen kostet både blod, svette og tårer, så er vi svært fornøyde med at vi dro – det var en fin tur.

Dagen etter bar det videre sørover, nå var neste stopp River Valley. Stive og støle sa vi farvel til Taupo (merk; ikke Toupo, det var en skriveleif), og satte snuten mot en gjemt perle – stedet står ikke en gang på New Zealandske kart. Denne plassen, med sin bortgjemte beliggenhet ved en rennende elv mellom høye daler, fostret til avslapping og livsnyting. Det hele utartet seg som en slags klassetur, og det ble leirskolepreget stemning – veldig koselig! Etter en dag med avslapping bar det ut på nevnte elv, på en nesten 4 timer lang raftingtur ned elven. Det var interessant, der hver enkelt i stor grad måtte bidra for at vi skulle komme i mål langs elven, i fantastiske omgivelser langs elvebredden.

En pause fra bussen, på vei mot River Valley - flotte omgivelser.

H har blitt bitt av klippehopp-basillen. Her var det et fossefall som sto for tur.

Etter det bar turen til landets hovedstad – Wellington. Her fikk vi bo hos venner av Rubens slektninger, hvor vi fikk servert nydelig grillmat og fikk testet New Zealanderes kunnskaper om Norge, samt fikk en liten innføring i deres forkjærlighet – undervannshockey. Uten å kunne si at vi ble direkte lysten på å satse på dette, var det moro å høre at det faktisk finnes et seriesystem for denne sporten. Alle tre sønnene i familien, på 14, 18 og 21, bedriver eller har bedrevet denne idretten på nokså høyt nivå.

For to dager siden ankom vi sørøya, ferga over tok tre timer, og vi har slo leir i byen Nelson. Her gikk vi en kveldstur opp på en høyde, hvor New Zealands sentrum var avmerket. Vi har dermed vært midt i New Zealand – sweet as.

Free fallin'

Gutta på tur.

Dagen i dag ble en stor kontrast til gårsdagens sauebaserte nedtur. Vi sto tidlig opp for å rekke transporten til det som kalles Black Water Rafting. Turen skulle vare fem timer, og var svært innholdsrik. Etter vi hadde fått på oss utstyret bar det opp til Ruakuri Cave. For å komme seg inn måtte vi rappellere en svært trang og 37 meter loddrett tunell. Videre var raftingen spekket med informasjon om bergarter samt minerallærdom og kunnskap om insektene og dyrene og de andre organismene som lever nede i grotten. De vi fikk størst kjennskap til på vår tur var ål og deres store trekkplaster - the "glowing worms". De er selvlysende, og skapte en veldig "stjernehimmel" når alle skrudde av hodelyktene sine. Vi fikk prøvd oss på å klatre opp fossefall inne i trange grotter, noe som klatreglade Halvor satte stor pris på, såvel som Ruben - som nå har funnet sin nye lidenskap. En svært flott tur, men på langt nær dagens høydepunkt.


Etter rafting-økten, tok bussen oss videre til Toupo, hvor vi nå skal være i to netter. Her bestemte vi oss for å like gjerne bare kjøre på med et lettbeint "Skydive" - det vi på godt norsk kaller et fallskjermhopp. Og før vi visste ordet av det hoppet vi fra 15000 feet (i underkant av 5 km). Et minutt fritt fall i 200 km/t fikk adrenalinet til å pumpe, og nærkontakt med skylaget var en ny erfaring for oss begge. Helt utrolig følelse, som virkelig anbefales på det sterkeste. Det hele ble filmet, og vi skal få dvd-en i løpet av morgendagen, så vi får se om vi får publisert en video av sekvensen. I mellomtiden får et par bilder nøye seg.

Mamma liker ikke at Halvor hopper fallskjerm - "Sorry Mom"

Ruben er svært entusiastisk i forkant av hoppet.

Så, etter en lang og innholdstik dag, så skal sengen lokaliseres hvert øyeblikk. Vi skal være på bussen om 4 timer, så det gjelder å få seg noen timer på øret, før det braker løs med fjelltur på morgenkvisten.

Hur är läget?

En viktig del av New Zealands kultur er landets urfolk, nemlig Maori-folket. Helt siden folkemusikkfestivalen i Førde for noen år tilbake, da en gruppe Maorier stjal showet med sine rop, grimaser, dans og sang, har Halvor vært fascinert over dette folket. Derfor, da tilbudet om en kveld i en Maori-landsby ble kjent, var det liten tvil om at Halvor skulle ta turen. Det var en svært vellykket aften, med historier om Maori-folket, en dans- og musikkforestilling (se video under) og ikke minst en fantastisk buffét og tilhørende dessert laget på ekte Maori-vis.

Rubens yndlingssau sovnet under forestillingen.

I går hadde vi en forholdsvis rolig dag i Waitopo, der det eneste som sto på programmet (foruten busstur), var et saueshow. Vi hadde hørt rykter om at sauene skulle kunne synge og danse osv, altså at dette skulle være helt spektakulært. Så feil kan man ta. Showet inneholdt elementer som barbering av sau og melking av ku, med andre ord ikke så altfor ukjente fenomener i norsk målestokk. Vi ble ikke spesielt imponert, og det hjalp ikke nevneverdig at triksene sauene skulle gjennomføre, stort sett dreide seg om å reise seg opp, en kommando kun et fåtall av sauene responderte på. Det var men andre ord ikke den helt store opplevelsen, så rent attraksjonsmessig fikk vi forholdsvis lite ut av dagen. På en annen side hadde vi god tid til å bli kjent med reisefølget. Blant annet fotballkamp mellom Skandinavia (representert av oss og to svensker) mot resten av verden (representert av Canada, Wales og Chile), der det var vi skandinavene som trakk det lengste strået. Fotballkampen ble avsluttet med et forfriskende bad i den lokale elva, før alle tok seg en liten siesta og gjorde seg klar til kvelden. Da var det nemlig duket for svensk aften (med to nordmenn). Det er nemlig nokså mange svensker ungdommer som er reisende, og til bords i går var det sju av dem. Vi laget oss spagetthi og koste oss, før vi tok kveld relativt tidlig - noen av oss måtte nemlig sjekke ut innen 0745 i dag på grunn av en fem timers lang såkalt Black Water Rafting. En jättemysig kväll!

En koselig middag på hostelets balkong.

Kiwi experience - sweet as bro!

På søndag startet vi vår bussferd sørover på New Zealand. Her var bussen, motsetning til "Beachbumbussen", stappfull av backpackere fra alle verdens krinker og kroker. Vi nyter tilværelsen på landeveien, og blir mer og mer overvelmet dess mer vi ser av dette utrolige landet. Bussopplegget vi har kjøpt oss er svært kurant, da bussjåføren hjelper oss med alt fra transport og aktivitetsorganisering til bestilling av hostel osv. På den måten sover de fleste i buss-gjengen på de samme hostelene, og vi blir dermed nokså godt kjent, da vi også gjennomfører de fleste aktivitetene sammen. 

Ruben nyter utsikten halvveis ut i kajakkøkten

I går var det kajakk som sto på agendaen, hvor jeg og Ruben delte en tandemkajakk på den 3 timer lange guidede kajakkturen Her ble vi introdusert til et av mange naturreservat i nærhetan av Mercury Bay. Utrolig å se hvordan år etter år med vind og bølger kan prege et landskap i så stor grad - det var rett og slett geografipensum i praksis. I tillegg disket guiden vår plutselig opp diverse kaffevarianter til samtlige på turen, noe som gjorde opplevelsen svært surrealistisk. Vi befant oss altså i kajakkpausen på en strand på New Zealand med en særs idyllvennlig utsikt, drikkende en moccacino.

                 

Etter kajakkturen bar det til et veldig fint hostel, hvor vi fikk en fin kveld med mingling og erfaringsutveksling med andre backpackere. Vi lærte blant annet at man ikke burde begynne å røyke i en alder av 12, at man ikke burde starte med kokain i en alder av 16, at man ikke burde bli direkte avhengig av kokain i en alder av 17, at man burde gå på boksing, at man ikke burde holde på for lenge med boksing, at en latino ikke burde gå på engelsk-kurs i Sør-Afrika (mye bedre i Auckland), at en latino kan lære seg overraskende mye engelsk på 1 måned på språkskole i Auckland og ikke minst: En latino med visse engelskkunnskaper er en ordentlig dame-magnet. Rett og slett en svært lærerik kveld.

Et av mange fantastiske landskapsbilder fra dagens busstur.

Dagen i dag startet tidlig, med busstur til Rotorua - en by preget av geotermisk aktivitet, der man kan  beskue kokende gjørme og island-liknende geysiraktivitet. Etter å ha slappet av noen timer ved hostelets basseng, skal jeg (Halvor) snart dra opp til en rekonstruert Maori-landsby, for å få innblikk i hvordan urbefolkningen på New Zealand en gang levde. Det skal bli en kveld med stammeritualer og mattilbredning på ordentlig Maori-vis. 

I morgen går turen videre sørover, hvor vi blant annet har meldt oss på en 5-timers raftingtur med innlagt rappelering og klippehopp.

Første dose adrenalin

På lørdag besøkte vi øya Waiheke, en perle utenfor kysten av Auckland. En svært minneverdig dag, med det beste fra to verdener. På den ene siden besto dagen av busstur, grilling og hopping fra 17 meters høy klippe. På den andre og mer kulturelle siden besøkte vi en utenførs kunstutstilling (hvor vi gjennom hele løypa ble påmint at vi gikk feil vei på den tynne stien) samt var med på vinsmaking på en av New Zealands fineste vingårder. Vi trodde vi skulle være med på en vanlig rundtur i en stappfull, svett og klam buss, men det viste seg at, i tillegg til Ruben og meg, kun var med en annen (James) i tillegg til guiden. Derfor ble det en veldig fin og intim rundtur - videoen snakker for seg selv:

Jetlag, sa du?

 

Illustrasjon av nevnte frustrasjon

Vår store ferd startet tidlig 08. februar med flytoget til Gardermoen, der første fly gikk til Heathrow. Deretter fløy plettfrie Air New Zealand oss til Los Angeles (for teknisk stopp), og videre over stillehavet til Auckland. På veien fikk begges drøm om finfine videoblogginnlegg seg en real støkk. Sjefsredigerer H møtte massiv motstand hos sin andre store kjærlighet, datamaskinen, og dens medsammensvorne, Panasonic (vårt videokamera). Lite søvn og lite mat kombinert med teknologiske malfunksjoner, sendte bloggprins H inn i et sant inferno av frustrasjon. Dette infernoet ble i løpet av dagen forsterket ved at redigeringsprogrammer og prosessor ikke akkurat har storspilt i lommetennis (hehe), og at medbrakt mobil ikke er på talefot med innkjøpt Sim-kort. Det kan også settes under tvil om reisefølget Rs til dels repetive respons: "don't worry, be happy" egentlig hjelper noe særlig. 

Likevel har vi klart å snekre sammen en variert sak som dokumenterer vår ferdsel på andre siden av kloden, dog ikke av samme standard som nevnte blogg-guru hadde sett for seg:

 
Når vi nå beveger oss inn i en innbitt kamp mot jetlag, er det ved godt mot. Det virker som over 20 grader og strålende sol  hjelper humøret med å overgå den største motstand.

Eat, sleep, backpack

Halvor viser stolt fram sin nye T-skjorte.

Når det kommer til primærbehov, er jeg og Ruben vidt forskjellige. Selv om vi, som alle andre, er avhengig av både mat og søvn, så har vi kommet fram til en fin primærbehovfordeling. Så langt det lar seg gjøre, så skal begge få tilstrekkelig av begge elementer, selvfølgelig. Dog har vi hver vår akilleshæl - Rubens immunforsvar har lett for å svikte ved for lite søvn, mens mine såkalte lunter har en tendens til å bli særs korte. Med lavt blodsukker balanserer jeg på en tynn linje når det gjelder hva som er sosialt akseptert oppførsel, og ikke. Og da Ruben helst vil unngå å omgås altfor mye med sulten-Halvor, der det sjelden skal mer til enn en liten dråpe før begeret renner over, er jeg sikker på at han vil kunne avse meg litt ekstra næring, på bekostning av eget blodsukkernivå. På samme måte ser helst jeg at vi holder oss friske så langt det lar seg gjøre - og jeg er forberedt på å tilpasse meg Rubens søvnbehov. Vi skal tross alt leve i et slags kameratslig parforhold de neste fem månedene - det handler mye om å gi og ta.

Startskuddet går

Ruben har ingen problemer med å sovne - uansett omgivelser!

Nå er tiden kommet, og vår reise er begynt. Dog ikke til en mer eksotisk destinasjon enn Oslo i første omgang, men når vi i morgen , tirsdag klokken 10.40, setter oss på flyet mot New Zealand, så er reisen i aller høyeste grad i gang. Denne flyturen, som ikke avsluttes før vi lander kl 07.00 på torsdag (!), er det knyttet stor forventning til. Den er av den mørkhårede med høye viker og brede skuldre omtalt som "turens absolutte høydepunkt", mens underskrevne (den tynne, matglade og lysluggede turkameraten) har litt andre tanker rundt denne turen. For min del handler det om å bli ferdig med det. Selv om jeg har et forholdsvis beskjedent antall flyturer lagt bak meg, i alle fall i forhold til "ungdom flest", så er det faktum at jeg aldri har fått sove i lufta, nokså urovekkende å ha i bakhodet. Denne sovestatistikken blir en tung bør å svelge. Selv etter en mangeårig kamp mot primærbehovet søvn, har jeg måttet gi tapt, og har innsett hvor viktig det faktisk er for å fungere, i det lange løp.