Siden sist innlegg har mye hendt. Vi dro på det vi trodde var 10 dagers safari i Tanzania, og var to av 22 stykker som, denne tidlige og regntunge morgenen i Nairobi, innkvarterte oss på det som ble omtalt som “trucken” (kalte man den “buss” mer enn tre ganger måtte man vente seg en monetær avstraffelse). Målet for dagen var å komme oss trygt over grensen til Tanzania, hvor vi skulle overnatte i byen Arusha. Det viste seg raskt at det har vært en viss kommunikasjonssvikt mellom oss og vår kontaktperson i Kilroy (som vi booket turen gjennom). Som sagt forsto vi det slik at vi bega oss ut på en omfattende safari på 10 dager. Dette stemte ikke. Safari – ja, men bare i tre dager. Noe som i og for seg var helt greit – vi hadde tre svært innholdsrike og flotte dager i Serengeti samt i Ngorongoro-krateret. “The big five” fikk vi sett, men denne gangen ble både bøffel, neshorn og elefant observert adskillig nærmere enn i Masai Mara. I tillegg fikk vi se flamingoer. Vakkert. Alt i alt svært innholdsrikt.
Vi besøkte en masailandsby i Serengeti også. Her utføres hopperitual.
Masaien forsøker å overtale en grublende Halvor.
Serengeti betyr "endeløse sletter". Det kan man forstå.
Elefant på svært nært hold.
En vannbøffel med fugler på slep.
Et fantastisk bilde (foto: Ruben)
En gnu i det utrolige Ngorongoro-krateret.
En ordentlig "Pumbaa". Timon fikk vi dessverre ikke avfotografert.
Samarbeid in action.
Ngorongoro-krateret skimtes langt der nede. Mektig.
Vi trodde også at dette var en eksklusiv tur, altså at vi skulle bo på fine resorts og i rommelige bungalows. Det stemte ikke. Det var en telttur. Vi satte opp tomannstelt på en ikke-inngjerdet camp, og sov blant hyener og sjakaler. Til og med løver kunne høres fra innsiden av teltet – de var heldigvis noen hundre meter unna. Det var strengt forbudt med mat i teltene, da det naturligvis kunne få katastrofale følger. Lot vi oss knekke? Langt i fra – dette var en svært sjarmerende måte å overnatte på, bare ikke helt som vi hadde forventet.
VI regnet med at de (selskapet vi reiste med: GAP Adventures) stilte med soveposer (nettene i Serengeti kan krype ned mot null grader). Det stemte ikke. Det var tydeligvis forventet at vi skulle dra rundt på to soveposer i de fire månedene før denne turen. Raskt ble dette en intern morsomhet innad i gruppa – de to nordmennene som stilte uten sovepose. Galskap, sa de. Heldigvis gjorde vi det beste utav situasjonen. Den kaldeste natta – på 2400 m.o.h. (Galdhøpiggen: 2469 m.o.h.), ved kanten av Ngorongoro-krateret, fikk vi bruk for de to masaiteppene vi hadde kjøpt oss. Litt småkaldt var det, men natten går inn i minnebøkene som blant de beste nettene så langt på turen. Ordentlig frisk luft har vært mangelvare på vår ferd.
H med sitt masaiteppe. Godt og varmt.
R jobber med myggnettmontering i teltet. Lettere sagt enn gjort.
I tillegg trodde at vi ikke trengte å gjøre noe særlig i forbindelse med turen, at vi kom til dekket bord og oppsatt camp. Dette stemte ikke. Alle måtte bidra, både med pakking, oppsetting av camp, rydding av camp, tilbereding av mat, oppvask osv. Men dette var heller ikke så dumt, da det bidro til at gruppa ble mer sammensveiset – ja, vi ble rett og slett en fin gjeng. Geleidet av vår sør-afrikanske guide GP kom vi oss helskinnet ned til Dar es Salaam. Men her måtte guiden forlate oss. Hvorfor? Vel, selv om vi kom fram helskinnet, så var det langt i fra en knirkefri reise. For som GP sa allerede første dag: “T.I.A. – This is Africa. Everything can happen.” Det stemte på en såkalt prikk.
Begge fikk hjertet i halsen da vi så at J. French skulle være med. Heldigvis var det "Jane" og ikke "Joshua".
“I hope this trip will be everything you expect”, sa G.P. , nesten før han rakk å presentere seg. Dette er en frase de fleste guider kan benytte seg av, ikke noe spesielt med den. Litt mer spesielt er det at han fulgte opp med “… and everything you don’t expect”. Tolk det dithen du vil. Ved spesielt to anledninger ble sistnevnte oppfylt. At “trucken” skulle bryte sammen allerede første dag, var vel ikke helt som forventet. Dette medførte at vi oppholdte oss omtrent fem timer midt i ingenting. Innbyggerne fra den lokale masailandsbyen var svært fascinert over tingenes tilstand. GP og sjåføren var på sin side lettere frustrert, mens vi andre benyttet anledningen til å bli bedre kjent med hverandre. Likevel var det ikke verre enn at vi kom fram til Arusha litt senere en planlagt. Den andre hendelsen fikk derimot litt mer alvorlige konsekvenser …
Her streiket "trucken". God stemning.
I Arusha fikk vi en innføring i tanzanitt. Verdens mest eksklusive edelsten.
Etter en vel gjennomført safari tok vi en dag i byen Arusha, før vi skulle reise den lange veien til Dar es Salaam dagen etter. Ettersom påfølgende dags kjøretur skulle ta 14 timer (hvis vi var heldige og unngikk ettermiddagsrushet i Dar es Salaam) måtte vi reise tidlig. Teltene skulle være pakket sammen, frokost skulle være spist, campen skulle være ryddet og matpakke skulle være smurt 0500. Å ha på vekkerklokken 0330 virket ikke særlig fristende, så vi, guiden samt noen australiere, bestemte oss for å holde oss våkne. Vi hadde jo masse tid til å sove på bussen dagen etter. Med jevnt påfyll av god drikke skulle det gå fint, selv om vi hadde vært våkne siden rundt 6 samme morgen. Rundt klokken 2 var vi smålei av den ene australierens lite varierte og russetidflashbackfremkallende spilleliste på iphonen, og GP foreslo at vi tok en kjapp titt på en nærliggende (omtrent 50 meter) “Snake Park”. Hele campområdet var inngjerdet, og flere masaivakter holdt vakt døgnet rundt. Samtlige i døgnegjengen la derfor igjen det meste av verdisaker, inkludert GPs superverdifulle mappe, som han tidligere på kvelden hadde påpekt at var det eneste på hele campen vi overhodet ikke kunne miste. Aldri, på campens 20 år i drift, hadde noe blitt stjålet fra området.
Lystig lag.
I slangeparken så vi flere forskjellige slanger, krokodiller og ugler. R syns spesielt uglene var ekstremt morsomme. Ordet “ugle” finner han fortsatt morsomt den dag i dag. Etter en 10 minutters kjapp tråling av denne parken, vendte vi tilbake til sittegruppa. Vi ble raskt oppmerksomme på at musikken vi hadde forlatt værende på, nå var avslått. Iphonen som spilte denne musikken var sporløst forsvunnet, og dens australske eier trodde vi utførte et godt gammeldags Leif Juster-pek på henne. Dessverre visste det seg snart at også det splitter nye speilreflekskameraet til den andre australieren var borte. Det samme var Hs hodelykt (en svært god sådan), og GPs mappe (som under ingen omstendighet kunne mistes). Ufattelig dubiøst var det dog at en pengepung som lå svært lettgripelig på bordet ikke var rørt. Det samme gjaldt vår svarte påse med adapter, diverse ledninger og videokamera inni. Flaks for oss at tjuven tydeligvis hadde det travelt. Det hele var intet mindre enn sjokkerende, og etter mange minutter i stillhet var det tid for handling. H og guiden spredte seg på campområdet, mens R ble igjen på åstedet for å passe på de resterende verdisakene (les: oppleve ekstrem trøtthet).
Ugler i mosen? Tyveriet må ha pågått i det øyeblikket dette bildet ble tatt.
Det viste seg at de fleste masaivaktene benyttet nattevakten til å ta igjen tapt søvn. Ingen hadde sett noe. GP ringte etter politi, og de kom etter hvert. To barske menn og ei enda barskere dame. Politidama tok raskt kommando, og ville vite det vi visste. Da kom H på noe mistenkelig. Han hadde ikke tenkt over det i særlig stor grad før nå, men han måtte fortelle om det han så, da han, en drøy time før ugjerningen må ha tatt sted, skulle tisse. Som gutt valgte han å ikke dra på toalettet, men heller spare et par meters gange ved å tisse i et blomsterbedd mellom to hus, i et slags smug. Først da beltet var løsnet oppdaget han en som gikk mot ham. Kort, spinkel og med hette. Instinktet sa at det var en mann. Mer la han ikke merke til. Dessuten sa ikke instinktet “la meg undersøke hvordan denne karen ser ut”, der, i stappmørket. Nei, Hs fokus var heller på å skjule sine tissehensikter. Han utførte en særs usmidig manøver, og lot mannen gå forbi. H slo seg til ro med at hans vannlatingsplan ikke var blitt gjennomskuet. Rart var det dog, at denne karen var ute og gikk kl. 0100 om natten. Hvor var han på vei? H tenkte ikke nevneverdig over det, før denne biffe politidama ba oss tenke nøye etter. Det ble raskt konkludert med at dette var den eneste ledetråden de hadde å jobbe med. Plutselig var H innblandet i en politisak. R, som på sin side ikke hadde noe som helst substansielt å tilføye i saken, valgte å finne tilbake til teltet. I en nærmest narkoleptisk tilstand måtte han gi tapt for en ytterst grusom time på øret.
Halvor forklarer så: Geleidet av verdens sterkeste dame ble jeg ført med til andre siden av campområdet. Her ble jeg raskt stilt ansikt til ansikt med to av masaivaktene. “Who?”, sa dama til meg. Jeg måtte nok en gang presisere at jeg ikke kunne fastslå om det var en av dem, til det var det altfor mørkt da jeg hadde sett vedkommende. Hun ba meg likevel om å peke ut hvem jeg trodde det var. Jeg sa at hvis det var en av disse to, så måtte det være han til høyre. Han var liten og sped, og hadde hette over hodet. “Han jeg så hadde omtrent samme kroppsform, i hvert fall ikke høyere eller bredere”, sa jeg og tenkte de kunne bruke ham som en slags “mal” til å finne “synderen”. Det så ikke judo-dama ut til å bry seg særlig om. Kort tid etterpå serverte hun slag etter slag i ansiktsregionen hans. “Er det min skyld at han blir slått?”, tenkte jeg. Det var ingen behagelig situasjon for meg, som nettopp hadde “pekt ham ut”. Etter hvert skal han ha innrømmet at han møtte meg i smuget. Det var nok til at han ble tatt med til politistasjonen. Jeg ga fra meg et lettelsens sukk. Heldigvis var det ham. På dette tidspunktet hadde resten av turkameratene våre begynt å stå opp, og vi fikk beskjed om å late som ingenting helt til vi visste mer.
To slitne gutter på "trucken", dagen etter dramaet utspant seg.
På kjøreturen ble etter hvert tyveriet formidlet til resten, og vi ble informert om at masaien hadde innrømmet at han tok gjenstandene. Uheldigvis hadde han rukket å selge det, og alt var sporløst forsvunnet. Det gjaldt da også for GPs veske, som blant annet inneholdt passet hans samt selskapets penger. Dette medførte at GP ikke kunne bli med til Zanzibar. For å reise til Zanzibar trenger man av en eller annen grunn å legitimere seg med pass, selv om øya tilhører Tanzania. Trist, men sant. Vi måtte derfor vinke adjø til GP morgenen etter, på fergekaia i Dar es Salaam.
Dar es Salaam.
Men vi klarte å kose oss på Zanzibar likevel vi. Det var fortsatt fire dager igjen av den organiserte turen, og vi tilbragte først en natt i Stone Town. Her viste det seg at ZIFF (Zanzibar International Film Festival) var i full gang. Vi leste at det skulle være konsert 22.00, men når premieutdelingen fortsatt pågikk da klokken bikket 23:30, kastet vi inn håndkleet. “T.I.A.”, sa vi i kor. “Pole pole”, som man sier her – “slapp av”. Ikke’no stress. En god tanke, men alt med måte.
Langdryg premieutdeling på ZIFF.
Dagen etter dro vi til nordøya for å kjenne litt på strandtilværelsen. På vei hit tok vi turen innom en krydderfarm. Det er ikke uten grunn at Zanzibar kalles krydderøya. Det er heller ikke uten grunn at Tenacious D synger “I’m not gonna cook it, but I’ll order it from Zanzibar”. Nei, de har det meste av krydder her, og de vet å blande det til gode sauser og generelt smakfulle matretter. Etter en innføring i hvordan kanel, muskat, ingefær, pepper, nellik, gurkemeie, kardemomme og masse mer ble laget, satte vi snuten mot stranden. Den neste dagen dro vi og dykket, hvilket absolutt ble en suksess. God sikt og masse fisk. Til og med en skate fikk vi øye på.
Smil.
Muskatnøtten.
Lokal gutt viser oss hvordan han henter kokosnøtter. Arbeidstilsyn - hvor er du?
Vi fikk hver vår bladbaserte hatt. Stor stas!
Etter to dager med avslapping dro vi tilbake til Stone Town. Her var det først en liten utflukt til Prison Island (med verdens mest håpløs guide), før det senere var takk og farvel med resten av gruppa. En gjeng som vi var svært fornøyd med. På vår reise har vi hatt mange forskjellige reisegrupper, og foruten gruppa vi havnet i på bussturen på New Zealand, må dette ha vært den beste. Vi var de yngste, men i det relativt voksne miljøet var tonen svært ungdommelig. Amerikaneren Buzz (som for øvrig bare var et kallenavn, han het egentlig Albert Winchester den tredje) inviterte oss hjem til seg, i sin “man cave”. Humorgeniet fra Brighton, James, skulle ta turen innom Trondheim på neste års reise i Skandinavia. Ellers var det alltid like koselig hver gang nordlendingene Mari og Karianne stemte i under de mange avspillingene av “Har en drøm”. Kunne nevnt mange fler, men alt i alt en super gruppe. Men her, som i alle grupper, var det molboer. Et par, han var fra Italia, hun fra Ukraina, klarte gang på gang å misforstå og surre det til for seg selv og andre. Selvfølgelig underholdende for alle oss andre, men svært irriterende for den tidsfristsettende GP.
Denne 185 år gamle røveren var større en H.
Reisesekken til Buzz. En mildt sagt bereist herremann.
Etter det var vi for oss selv. Stone Town ble arena for vår tilstedeværelse en natt til. Den dagen brukte vi til å bestemme oss for hvor vi skulle tilbringe den siste uka, samt for å se litt mer av hva byen hadde å tilby. Førstnevnte gikk i boks etter en halvtime på eteren, mens vi bestemte oss for å kjøre “gå til vi har gått oss vill”-taktikken når vi skulle utforske byen. Det fungerte svært godt. Helt til vi gikk oss vill. Etter å ha godpratet med x antall narkiser fant vi heldigvis tilbake. På kvelden dro vi til nattmarkedet og spiste god mat. Her ble vi også lurt av en narkis, før vi dro på konsert. “Safar”, som nettopp hadde kommet tilbake etter konsert i Paris, var trekkplasteret. Likevel var det for oss de bandet bestående av åtte musikkstudenter og læreren deres som var høydepunktet. Det var rett og slett inspirerende å se dem nyte musikken i så stor grad som de gjorde. Det smittet!
Fabio Cannavaro. Den er grei. Men hvilken Flo? Jostein, Tore Andre eller Håvard?
En av flere pengekåte narkiser som var frampå med geleiding.
Bandet med læreren (t.v.) og de åtte elevene.
Nå har vi nytt dagene ved Jambiani Beach, på østkysten av Zanzibar. Dagene går stort sett med til soving, spising, soling og lesing. Vi leser mange bøker. Det er ikke stort annet å finne på. Man lar seg fascinere over de voldsomme kontrastene på flo og fjære. Det er flere hundre meter forskjell. Livet nytes til det fulle, og har funnet roen denne siste delen av reisen.
Småidylliske omgivelser. Vår bungalow skimtes til venstre.
Flo.
Fjære.
Nå er vi tilbake i Stone Town, og vi i dag avla et besøk på Mombasa Orphanage. Det er et hus for foreldreløse barn, hvor vi leverte en bag med klær. Vi tenkte at disse klærne, som vi har reist med i flere måneder, har barna mer glede av enn oss. “Asante sana”, sa barnehjemmets “mor” og ga oss et stort smil. I morgen tar vi ferge tilbake til fastlandet. Flyet går fra Dar es Salaam i morgen kveld, og etter et drøyt døgn lander vi på Værnes lørdag ettermiddag. Det blir trist å markere reisen som slutt, men det er mye å glede seg over hjemme. Tankene om hjemreisen har surret lenge i bakhodet. Tuen har vært fantastisk, men det skal bli godt å komme hjem.
Følg med framover. En musikkvideo er snart klar for publisering, samt at et oppsummeringsinnlegg står for tur etter hvert.
Malindi er en svært ettertraktet feriedestinasjon for italienere som søker strandliv. Det årlige rushet med italienere har så definitivt satt sitt preg på byen. Swahilimaten som preger store deler av kysten, virker å være litt tilsidesatt her, og antallet italienske restauranter med pizza- og pastaretter er relativt høyt. Ruben smeltet totalt for et hotell som lå kun et steinkast unna restauranten “I Love Pizza”. På de tre dagene vi var her rakk vi å sjekke ut strandfasilitetene, men det er åpenbart ikke høysesong. Italienerne lar vente på seg til “regntiden” er over, og vi fikk hele stranden for oss selv. “Regntiden” høres nok adskillig verre ut enn den er. Det legger ingen stor demper på opplevelsen for vår del. I verste fall kommer det et lite regnskyll om dagen, noen dager er det ikke en dråpe. Stort sett er det kjempefint vær, og de små regndryppene er absolutt å foretrekke framfor tusenvis av summende turister.
Halvor leker guide og viser til en av strendene i Malindi.
Vi hadde lest at det å besøke Malindi uten å dra innom Marafa Depression, er som å besøke Arizona uten å ta en titt på Grand Canyon. Derfor sier det seg selv at vi måtte en tur innom. Her har regn satt sitt preg på naturen, og det var spektakulært å se disse tårnene, som alle var av sand. Alt var sand, noe som gjorde det hele svært spesielt. Vi fikk fortalt om landsbyen like ved, om hvordan folk fra byen kommer inn til Marafa Depression for å feire jul og fikk en god innføring i plantemedisin. Omgivelsene var storslagne og turen var alt i alt svært fornøyelig visuelt sett.
Alle disse formasjonene er sand. Spektakulært.
Ruben fant sin "Løvenes Konge"-klippe.
Etter noen dager med et noe Italia-inspirert kosthold, var det duket for swahiliøya Lamu. Denne perla av en plass er et lysende eksempel på godt bevart arkitektur og kultur. Etter en lang og humpete busstur, ankom vi øya med båt. Allerede på båtturen fikk vi inntrykk av at denne øya ikke er hvilken som helst ferieøy. Selv om arkitekturinteressen ikke er nevneverdig stor blant oss, er det ikke til å gjemme under et esel at den svært gjennomførte swahilistilen er fascinerende. Det samme er tettheten av esler på øya, som kun med omtrent 20000 innbyggere kan skilte med 6500 esel.
Du vet du nærmer deg Somalia når bussene må ha bevæpnede vakter.
En liten bit av Lamu Town sett fra sjøen.
Bak den eldgamle fasaden på Lamu, gjemmer det seg eksotisk vegetasjon.
Tallinformasjonen i forrige avsnitt kan tas med en klype salt, men ble fortalt av den mest troverdige av de lokale vi møtte i løpet av vårt Lamu-opphold. Ali Anko som han het, har bodd hele sitt liv på øya. Selv om Lamu ikke er liten nok til at “alle kjenner alle”, så kan vi nesten fastslå at “alle kjenner Ali”. Han ga oss en flott gjennomgang av Lamu Town, der han helt klart er lommekjent. Like mye peiling hadde han nok ikke på fotball, selv om han kunne skilte med å være “den personen trenerne på øya tok en prat med dagen før kampdag”. Ikke vet vi hvilke kilder han opererer med, men han kunne i alle fall meddele at Barcelonas vant CL-finalen på grunn av spillernes fysiskk. At nevnte lag også har signert Fabregas fastslo han også, samtidig som han kunne informere om at Liverpool hadde kjøpt en spiller fra Manchester United. Dette har vi ikke lest noe annet sted.
Ali Anka viser fram de trange og eselfylte Lamu-gatene.
Denne Ali Anka.
Fotballkunnskapene er så som så, men interessen er så absolutt til stede.
Betegnelsen på Ali Anko i forrige avsnitt lød som følger: “den mest troverdige av de lokale vi møtte i løpet av vårt Lamu-opphold”. For ja, vi kom dessverre i kontakt med en del uærlige mennesker i løpet av våre seks dager på øya. Allerede første dag kom vi i kontakt med tre stykker som i ettertid har visst seg å være blant de mest “ettersøkte” på øya. Den ene, Captain Happy aka Omar al Sharif, er kjent for å være øyas største svindler. Han har som vane å ikke holde avtaler, og sier seg ofte fornøyd med det forhåndsbetalte depositumet turistene må betale. Han bestilte vi båttur med. Den andre, Lule, er kjent for å være en sentral brikke i narkotikadistribusjonen i området. Han spiste vi middag hjemme hos (slapp av mødre, det var veldig koselig og helt rusfritt). Sistemann, John Mburu, er uønsket på samtlige av øyas restauranter. Dette kommer av at han er kjent som en av de mest innpåslitne kunstnerne på øya. Han gir seg aldri. Det måtte jo ende slik det gjorde, og vi kjøpte etter hvert t-skjorte og postkort av han. Alt gikk heldigvis bra.
Langs hele havnepromenaden sitter sjømenn. Noen mer troverdige enn andre.
Nevnte båttur ble en kjempeopplevelse. Eller, for å være presis, så kalles det dhow, ikke båt, her. Langs hele havnepromenaden satt det kapteiner som inviterte deg med på deres dhow. Enten det er for å dra til en naboøy eller for å komme seg fra A til B på Lamu, er det svært hendig. Ettersom gatene er alt for trange til biltrafikk, sitter du i praksis igjen med tre valg. Hvis du ikke har et esel, så er det enten å ta bena fatt eller å henvende seg en av kapteinene. Vi dro på to såkalte dhow-trips, den ene var en formiddagstur med strålende sol og vind i seilet. Her dro vi til naboøya Manda Island, hvor vi så på de luksuriøse bungalowene og de pittoreske strendene. Den andre turen var en sunset-trip, der vi slappet av på båten og så solen gå ned bak havet. Dette ble etterfulgt av en svært velsmakende fiskemiddag på stranden, kun opplyst av et bål og fullmånen som lyste fra den krystallklare stjernehimmelen. Mat fikk vi også servert på formiddagsturen vår. Da var det også fisk på menyen. Det er fisk det går i her på kysten. Fersk fisk. Grillet. Og det smaker aldeles fortreffelig. Halvor går i fistel før hvert måltid, og det er knyttet skyhøye forventninger til hvert et måltid. Man blir sjelden skuffet. I tillegg går det litervis med ferskpresset juice daglig. Juice av appelsin, pasjonsfrukt, mango, tamarind, avocado osv. Utsøkt. Det kulinariske aspektet ved oppholdet har gjort sitt til at i alle fall H falt pladask.
Fisken blir ikke ferskere enn når den er nyfisket.
Glad pie etter å ha testet strandfascilitetene på Manda Toto.
H nyter kveldslufta før sola går ned. For anledningen i særdeles fargerik outfit.
Fiiiiiiiiiiiint.
R står i mørket og hører kun bølgeskvulpet.
Etter noen fantastiske dager på Lamu, gikk i dag turen tilbake til Nairobi. Her skal vi ligge en natt, før vi vinker adjø til Kenya og får reisens siste visumstempel. Det er duket for safari i Tanzania. Den varer i 10 dager, først fra Nairobi og til Arusha i Tanzania. Herfra skal store deler av Serengeti og andre nasjonalparker utforskes. Vi håper det blir en like stor suksess som oppholdet i Masai Mara for noen uker siden. Vi ender opp på Zanzibar, hvor den siste uka av reisen finner sted.
Da er Afrikaeventyret vårt i gang. På vår vei mot Nairobi mellomlandet vi på Doha flyplass i Qatar, rundt klokken 5 om morgenen lokal tid. Der visste vi at vi hadde muligheten til å treffe Kaja og Maren, da de mellomlandet på samme flyplass på sin reise hjemover etter et opphold i Singapore. Tilfeldigheten var et faktum, og etter litt leting fram og tilbake fant vi hverandre og hadde god gammeldags kvalitetstid sammen. Spesielt for H & K var dette stor stas. Omsider måtte turtelduene rives fra hverandre - det var tid for avgang Nairobi. 7 timer senere ankom vi Kenyas hovedstad.
Gjett hvem som hadde hvilken lapp på flysetet?
Sikkerhetskontroll og immigrasjon gikk overraskende knirkefritt. Vi kastet oss deretter inn i en taxi og ble transportert til hotellet vårt. Det var et yrende folkeliv, og vi observerte tendenser til togliknende gåstruktur á la 17. mai i Norge. Etter litt research viser det seg at det faktisk var noe på gang, de hadde offentlig fridag som følge av selvstendigheten de fikk i 1963. Etter en lang reise og fire timers jetlag, var det godt å slappe av på rommet og studere det yrende folkelivet utenfor hotellvinduet vårt. Vi tok middagen på hotellet og la oss tidlig. Neste dag skulle vi planlegge tiden framover. Først bestilte vi togbillett fra Nairobi til Mombasa den 6., deretter skulle vi finne et reisebyrå som kunne hjelpe oss med bestilling og organisering tur i luftballong. Det har vi nemlig snakket om i månedsvis. Fly i luftballong, og observere soloppgangen over det mektige Masai Mara.
En liten smakebit på musikkvideoprosjektet vi skal jobbe med framover.
I vår Kenya-bok snakket de om “let’s go travel” som et bra og troverdig reisebyrå. Etter mye om og men fikk vi oss dit, kun for å finne ut at det var nedlagt. Det kunne en mann fra et annet reisebyrå fortelle oss, og han inviterte oss til sine kontorer i stedet. Litt småskeptisk var vi, men etter at han viste oss et tomt kontorlokale, kjøpte vi hele den nedlagt-på-grunn-av-for-høy-husleie-historien han serverte oss, og vi fulgte etter mannen, som virket svært jovial. Vel fremme på kontoret fikk vi presentert et stuerent tilbud. I forhold til tilbudene vi hadde fått av andre selskaper, var dette soleklart bedre, og vi bestemte oss raskt for å gå for den. Den besto av en 3-dagers safari i Masai Mara nasjonalpark, med inkludert luftballongtur. Den samme mannen spiste vi også middag med denne dagen, et måltid av afrikanske dimensjoner. Et utsøkt måltid, med lokalt øl (av merket Tusker) og spising med hendene. Utsikten var også utsøkt, da vi så ned på “the african life” som han kalte det – mennesker som går hjem fra jobb. Svært fin setting. Vi fulgte tydeligvis ikke helt med på kodeksen, og fikk oss et aldri så lite sjokk da han i anledning regningens ankomst på bordet spurte på en i overkant krass måte: “Are you not paying for me?!”. Vi fikk rodd oss i land, og betalte for han også, før han fikk overtalt oss til å bli med på en sightseeing dagen etter, for å se noe av det Nairobi hadde å tilby. I og med at byen er i overkant belastet på det kriminelle plan, hadde vi uansett regnet med å måtte slenge oss på en organisert sightseeing, så vi takket ja. Som en del av morgendagens sightseeing skulle vi innom Karen Blixen Museum, og som forberedelse så vi “Out of Africa” – filmen om Karens liv. Filmen var fin, men lang. Den ble faktisk raskt karakterisert av oss som den lengste filmen som finnes. Det ble sent, men vi gjennomførte.
"The African life", filmet fra en restaurant i åpen løsning.
Dagen etter var vi trøtte. Likevel var vi glade for at vi så filmen. Det gjorde sitt til at vi fikk mer ut av museumsbesøket, og det var interessant å se huset og omgivelsene som så fint ble skildret i filmen. Før på dagen hadde vi besøkt Sheldrick’s Elephant Orphanage, hvor vi kunne lære om elefanter. De henter foreldreløse elefanter fra savannen og forbereder dem på et selvstendig liv. Derfor er de kjent for å ha babyelefanter, noe som må kunne sies å være deres trekkplaster. Etter en fascinerende innføring i elefantenes og deres sosiale rolle samt medfødte instinkter, dro vi til Giraffe Center.
Huset Karen Blixen bodde store deler av tiden i Kenya.
Skolebarna følger spent med mens elefanten drikker melk.
På sjiraffsenteret var det naturlig nok sjiraffen som var i fokus. Vi fikk lov til å mate dem, og entusiasmen var like høy, om ikke høyere, blant oss to som det var for de tilreisende lokale skolebarna. Selv om dette dyret ser stort ut på tv og i dyrepark, er det ikke før du står en meter unna at du ser hvor gigantisk det faktisk er. Hodet, som egentlig ser relativt lite ut på toppen av den lange halsen, er enormt. Dyret høster for øvrig stor respekt fra Halvor med tanke på dets smått unike døgnrytme – giraffen sover sjelden mer enn en halvtime i døgnet.
Stor stas å mate sjiraffene.
Etter lunsj var det Nairobi National Museum som skulle utforskes. Halvor så fram til å lære mer om evolusjon og menneskets historie fra den spede begynnelse. Det var jo i disse trakter, i det østlige Afrika, at alt startet, så her burde det i aller høyeste grad være mulig å få melket ut litt spennende informasjon. Og det var det absolutt. Problemet var bare at vi fikk servert en guide som ikke klarte å stå i ro. Dvs. at han stadig vekk bevegde seg, og om man ville høre det han sa, var det bare å henge seg på. Vi fikk derfor en ganske overfladisk gjennomgang av museet. Museet hadde mye å by på, og vi skulle gjerne vært der lengre. De hadde seksjoner om alt fra menneskets utvikling, til gjennomgang av landets dyreliv, kultur og historie. Svært interessant. Etter å (litt motvillig) ha gitt den obligatoriske tipsen til stresseguiden, markerte det slutten på sightseeingen. Vi hadde fått sett det vi ville av severdigheter. Da gjensto bare en ting, nemlig middag på Carnivore.
Guiden forklarer Ruben om dette spesielle musikkinstrumentet.
En liten oversikt over menneskets utvikling.
R poserer foran det som forestiller Mount Kenya.
Carnivore var en gang på listen over verdens 50 beste restauranter. Hvorfor? Jo, mye på grunn av den unike variasjonen av kjøtt de serverte. Alt fra sebra og løve, til neshorn og elefant. Med andre ord langt i fra hverdagskost. Nå er det derimot forbudt å servere slikt eksklusivt kjøtt på grunn av den ukontrollerte dyrejakten som nesten utryddet noen av de majestetiske og vakre dyrene. Likevel har de opprettholdt ryktet som en bra restaurant, og kompenserer med å servere blant annet struts, kamel og krokodille. I tillegg får du de mer “kjedelige” dyrene, slik som kalkun, kylling, lam, svin og storfe. Det er med andre ord stort fokus på kjøtt. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente, men du verden for en matopplevelse det ble. Unge H har allerede kåret dette til turens beste måltid. Buffet-konseptet er skreddersydd for Halvor, og når maten i tillegg er utsøkt er det lite å utsette på restauranten. Det hele startet nøkternt med brød og grønnsakssuppe. Etter litt kom de med et veldig siklefremkallende sausregister, samt ymse salater og grønnsaker. Vi fikk en sjarmerende innføring i hvilken av de forskjellige dyrene som hørte til de syv (!) forskjellige sausene. Poteten med hvitløkssmør kom først på tallerkenen, før vi ble gjort oppmerksom på flagget. Så lenge flagget vi hadde fått utdelt sto oppreist, ville de fortsette å komme med kjøtt til oss. Grønnsakene var fortreffelige, sausene likeså. Kjøttet var mørt. Smeltet nesten på tunga. Vi var i den kulinariske himmel. Plutselig var vi mette. Spiste litt til. Desserten het ikke brownie, men blondie. Rasesatire på høyeste nivå. Og den smakte. Nydelig. Vi rullet inn i en taxi og ble kjørt tilbake. Vi sov godt den natten. Dagen etter var det duket for safari.
Et utsøkt mangfold av salater og sauser.
"Kjøtt på sverd" kom fortløpende mens flagget sto oppreist.
Ruben nyter en Cappuccino.
H poserer foran den enorme grillen.
Tidlig på morgenen møtte vi opp ved safaribilen. Der fikk vi møte vår guide Simon, som hadde samme kroppsform som Fraser Island-guiden vår, Peter. Liten, og villmarksvant begge to, samt svært jovial og erfaren så det holdt. Vi fikk også raskt møte de seks andre vi skulle på safari sammen med. Fire helt ok østerrikere, og to stuebene (dvs både stuerene og lettbene) nederlendere. Før vi visste ordet av det satte vi snuten i retning Masai Mara nasjonalpark, hvor drømmer skulle bli virkelighet. På hvert eneste stopp finnes såkalte “curio shops” som selger så å si de samme varene: blant annet masai- og dyrefigurer i ulike størrelser og ulike materialer. En hel del malerier finnes også. Med de dumsnille hodene og de naive lommebøkene våre, ender det alltid opp med at vi kjøper et eller annet. Samtidig er ikke noen av oss eksperter på interiør enda, så det meste er godt gammeldags jall.
Fin utsikt over "Rift Valley" fra en av suvenirsjappene.
Etter et par stopp, var vi etter seks-sju timer fremme ved campen vi skulle være de neste tre dagene. Masai Mara. Den verdensarvlistede nasjonalparken har fått sitt navn fra den mest kjente av Kenyas stammer, og av mange sett på som selve symbolet på Kenya; nemlig masaiene. Masaiene går i karakteristisk fargerik bekledning, og kosten består av alt ku, geit og sau kan gi dem – både blod, melk og kjøtt. Mye handler om ære, og de har en aldersbasert rangstige innad i landsbyene. Det som kanskje gjorde størst inntrykk på oss, var at for at en gutt skal kalles en mann, må han reise ut i årevis i en alder av 15, for å lære seg å bruke naturen til å overleve. Før at de får sin første kone (ja, de opererer med polygami), må de dra ut og komme tilbake med et løvehode. Mann mot løve. Slik har det vært i alle de år, noe som har ført til at løvene i Masai Mara har en medfødt frykt for mennesker.
Porten inn til nasjonalparken.
Telthytta vi bodde i.
Før vi rakk å gjøre særlig mye, skulle vi ut på kjøretur for å prøve å få øye på noen dyr før solen gikk ned. Inne i parken er landskapet fantastisk. Det tok veldig kort tid før de ville dyrene kunne beskues, og det fra svært nært hold. En stillhet og en sjelero fant sted som er gode gamle Håen/Fordalen verdig (for uvitende er dette to utsøkte hyttelokasjoner). Uten særlig store forventninger ble denne kjøreturen et minne for livet. Det tok ikke lang tid før sjåføren fikk høre over radioen at en gepard var i nærheten. Plutselig så vi den liggende ufattelig majestetisk blant noen busker 20-30 meter fra bilen. Å se dyr i deres naturlige habitat er virkelig noe spesielt. Etter hvert fikk sjåføren en ny melding over eteren om at en løvinne også var i nærheten. Da vi kom frem til løvinnen, oppdaget vi at den også hadde tre løveunger. Tre stk. Simbas. Guiden kunne fortelle at disse ungene bare var et par uker gamle, og vi ble bergtatt. På denne kjøreturen så vi også giraffer og elefanter i det fjerne mens mørket senket seg, i en fantastisk solnedgang. Dette var bare på et par timer, neste dag skulle vi på heldags såkalt “game drive”, og guiden beroliget oss med at vi kom til å se mye mer neste dag. Lite visste han om hvor rett han hadde …
Løvemor med ungene på slep.
Praktfull solnedgang bak savannen.
Storslått natur.
Geparden - verdens raskeste dyr.
Selv om vi la oss tidlig den kvelden, var det tungt å stå opp morgenen etter. Istedenfor å skrive en kjedelig oppsummering av dagen, velger vi å henvise til dagboka vår:
“ 05. juni 2011
Det er kaldt i Kenya også. Vi våkner i lakenpåsan og brer på oss ullteppet. Myggnettingen er hullete og passer ikke til sengen. Vi sovner uansett. Men hvor lenge vet vi ikke. Å angi klokkeslett denne magiske morgenen blir enda vanskeligere når vi nå hører at vi vekkes: “Balloon guys, wake up”. Noen stuebene nederlendere sier i fra at de ikke er denne ballonggjengen, og nå hører vi stemmen utenfor teltet vårt. Satte vi ikke klokken på 04:20? Har vi forsovet oss? Neida, det er bare maasaivakten som vekker oss tidlig. Bilen skal hente oss 04:30. I skral form og med drømmen i kroppen går vi frosne inn i bilen. Steven (sjåføren for anledningen) forteller at vi skal være ved ballongen om ikke lenge, først skal vi hente noen, og deretter er det ca. en times kjøring. I det komplette mørket setter vi vår lit til sjåførens årvåkenhet. Noen sebraer beiter ved veien, som er av den karakteristiske humpete sorten. Mens vi skuer utover veien, som kun er opplyst av bilens frontlykt, er det lite dialog i bilen. Vi merker at det magiske nærmer seg. Plutselig stopper vi og henter to middelaldrende dansker. De er molboer kan vi raskt bekrefte. Tiden frem mot destinasjonen virker så lang, men så er vi der med ett. I horisonten lyser det mer og mer, og natt blir til dag mens vi står på den afrikanske savanne. Vi følger spent med på når enorme ballonger fylles, og vi blir tilkalt for briefing. Kort fortalt gjelder det å ikke hoppe ut. Vi tar plass og ikke lenge etter glir vi over landskapet. Stillheten er fantastisk, utsikten av en annen verden. Solen stiger så rolig i horisonten og farger den rød. En soloppgang som så definitivt kun eksisterer på det billedskjønne kontinent; Afrika. I det fjerne ser vi en elefantfamilie på vandring, et neshorn som tasser i buskene og noen impalaer som løper i flokk bortover gresset. Når ballongføreren ikke kjører flammene for fullt, hører vi bare knitring og molbosnakk. Og mens tankene fylles med godhet, glir vi videre ustoppelig. Halvannen time er forbi før vi vet ordet av det, og vi gjør oss klare til landing. Den blir latterlig myk, og vi stiger ut. Midt i ingenting er det disket opp til frokost, med langbord og sprudlevin. I strålende sol konstaterer vi at det er noe spesielt med Masai Mara, noe udefinerbart. Verden har gitt oss noe vi aldri mister.
Vi blir deretter transportert tilbake til Simon, og henger oss på resten av gruppen før dagens “game drive”. Høydepunktene ble å se åtte løver duvende i flokk, samt en leopard, som er dyr av den sky sorten. Vi har dermed sett “The big five” på to dager og er ekstremt heldige. Før vi drar tilbake til leiren for middag, drar vi innom en maasailandsby. Deres løvekultur imponerer oss voldsomt, og vi finner seansen svært interessant. Begge kjøper også et smykke med en tann fra en løve, som vi får fortalt er jaktet av dem selv. Vi får bli med inn i huset deres, se hvor de oppbevarer kyr, sauer og geiter, og får også se en dans. Hvor genuint det hele var vet vi ikke, men å vite at de ikke har en “day job” i en by, men er fulltid maasai, det er litt betryggende. Tilbake i leiren er middagen god (chapati, nam), og vi slukner etter en veldig lang og utrolig innholdsrik dag.
”
Ruben er spent før "take off".
Flammen varmet godt i de kalde morgentimene.
Ekstase.
Dette bildet snakker for seg selv. Fantastisk.
Skyggen av ballongen gled over savannen.
Sjampis-frokost. Maten ble mer verdsatt enn drikken ...
Ruben og Masai Mara.
Her venter flodhestene og krokodillene på at dyrevandringen skal begynne.
Simon - vår guide.
Her deles Kenya og Tanzania. H tilhører Kenya, mens R er på Tanzanias side.
Safaribilen vår.
Leopard. Et sjeldent, og desto mer spektakulært, syn
Masai Mara kan skimtes i brilleglassene.
Strutsen i ensom majestet.
Fire av de åtte løvene som lå i skyggen og slappet av.
H triller litt ball med lokale masai-barn.
Masai-huset er laget av trestokker og kumøkk.
Vi ble fort "en av gutta".
Her lages det bål.
Ruben med nyinnkjøpt løvetannsmykke. Til venstre: Masaien som drepte løven.
H poserer med et klassisk masai-våpen - spydet.
I campen vår var brannfaren høy. Alt kommer fra ett vegguttak.
Påfølgende dag hadde vi en mindre suksessfylt “game drive” før vi returnerte til Nairobi. Derfra skulle vi ta nattoget til kystbyen Mombasa. Det gikk fint, og vi traff to briter (en lege og en veldedighetsarbeider) som vi spilte kort med mens dag ble til natt. Dagen etter kjørte vi et sedvanlig impulsivt hotellvalg, og sjekket inn på New Palm Tree Hotel. Kombo K. Kombo, som vi traff på togstasjonen, anbefalte dette hotellet og vi falt pladask, mye på grunn av hans ekstremt velklingende navn. Vi tilbragte i alt fire netter i Mombasa. De første dagene brukte vi tid på å utforske det gamlebyen hadde å by på, både av kulinariske og kulturelle godbiter. Litt velkjent markedstråling tok vi oss også tid til, samt at vi avla et obligatorisk besøk ved korallborgen Fort Jesus. Likevel var nok Mombasa-oppholdets høydepunkt noe helt annet.
Spisekupeen på Mombasa-toget.
Søppelhåndtering - der har Kenya litt å jobbe med.
Finfint budskap.
Kystbyen Mombasa.
Ekstreme Kenya-rekvisitter prøves ut.
Ruben med en sedvanlig hasardiøs veikryssing.
Vi hadde hørt om en fotballbane der lokalbefolkningen møttes for å spille fotball før solen ble for varm, altså tidlig. Det var tungt, men motivasjonen var på topp i morgentimene. Det var tungt å innse at vi tydeligvis hadde blitt feilinformert. Nevnte bane var hjemmebanen til Premier League-laget Mathari United, altså ingen møteplass for lokale ungdommer. Vi møtte en lokal klubblegende, Safari of Bandari, som kunne meddele at vi dessverre ikke kunne bli med på deres trening grunnet en nært forestående kamp. I anledning lagets kampforberedelser passet det derfor ikke bra, men om vi kom tilbake to dager etter skulle vi få være med. Det passet ikke ettersom vi planla å være i Malindi, nord for Mombasa, den dagen. Nedtrykte og deppa var vi i ferd med å gi opp, da lyset plutselig gikk opp igjen – han ga oss et nytt alternativ …
Senere samme dag møtte vi opp på banen denne Safari of Bandari hadde foreslått for oss. Ved å referere til ham skulle vi få lov til å bli med på treningen. Som de to eneste hvite på fotballbanen med tett opp under 50 mennesker var det likevel med en viss usikkerhet vi nærmet oss folkemengden. Ville de ta i mot oss? Hadde vi noe her å gjøre? Svaret fikk vi kjapt; vi var velkomne. Treningen ble gjennomført, og reiseteamet måtte raskt erkjenne at så slitne har vi ikke vært på mange måneder. Det hele utviklet seg etter hvert til en maktdemonstrasjon hva kondisjon og løpskapasitet angår. Vi slet tidvis voldsomt med å henge med på notene. Returløpene ble tyngre og tyngre, og de få gangene vi fikk tak i ballen, mistet vi kontroll over den. Enten var det en rask kenyaner som snappet den, eller så hadde ballen en lei tendens til å gjøre et uforutsigbart hopp på den humpete gressmatta, rett før den traff fotsålen. Ekstremt slitne, og dessverre ikke helt med stoltheten i behold, tuslet vi av gressmatta etter endt trening. Da hilste vi for første gang på hovedtreneren, som etter hvert viser seg å ikke være noen hvem som helst. 3 ganger kenyansk landslagstrener hadde han vært. Nå, som han er pensjonert, “betaler jeg tilbake til samfunnet” som han kalte det, ved å trene laget han selv startet i, som ung. Om det var grunnet nylig knasking på det lokale narkotikumet miraa, eller om vi bare var ekstremt heldige med de gangene han kastet blikket mot oss, vet vi ikke. En av delene må det ha vært, med mindre han også hadde doktorgrad i ironi, da han uttalte: “You have great technique and good passes”. Og det stoppet ikke der. Han kunne ikke si det det nok, hvor glad han var for at vi hadde kommet, og hvor stor pris han og laget satte på det. “Det er alltid bra å skaffe seg kontakter”, sa han.
Etter kontaktinformasjonsutveksling kan det bli spennende interkontinental kommunikasjon framover. De snakket om at ungdomslaget jevnlig reiser utenlands for å delta i cuper, og nå står også Norway Cup oppført som aktuelt mål. De synes det var synd at vi ikke kunne være med lengre, da kunne vi kanskje fått prøvd oss i en kamp, men vi måtte ikke nøle med å stikke innom ved neste Mombasa-besøk. Hele den svært spesielle opplevelsen ble toppet da vi på slutten, i bekmørket, ikke bare måtte holde en liten tale hver, men en av oss (Ruben meldte seg ufrivillig) måtte også be kveldsbønnen for laget. Etter en svært tatt-på-senga-orientert bønn, gikk alle hver for seg. Vi la oss slitne, men svært fornøyde, den kvelden. Selv om vi ikke var fornøyde med egne prestasjoner, så i aller høyeste grad med beslutningen om å dra dit.
Dagen etterpå skulle vi på en dagstur til Diani, en turistmagnet sør for Mombasa. Et ettertraktet turistmål er det først og fremst for sine flotte strender og varierte utvalg av vannaktiviteter, men det var ikke det som sto på vår agenda. Vi skulle besøke en av Kenyas hellige skoger, såkalt kaya(som betyr noe sånt som “hjem”). Den ekstremt godt bevarte skogen gir tilreisende et unikt innblikk i en unik og tradisjonsrik kultur samt et sjeldent variert biologisk mangfold. Blant annet finnes det visstnok fem tresorter i denne skogen, som ikke finnes noe annet sted i verden.
Denne planten brukes ved forkjølelse og tett nese.
I løpet av et par timer ble vi guidet rundt i skogen, og lærte masse av en svært dedikert og flink guide. Når man går inn i skogen merker man raskt at dette er en særdeles gammel skog; noen av trærne er faktisk så gamle som 600 år. Digo-stammen som har levd der i århundrer holder fortsatt skogen svært hellig, men denne skogen er likevel en av svært få kaya-er som er åpent for allment publikum. Vanligvis kreves et visst rituelt offer for å kunne komme inn i en slik skog, men akkurat den vi besøkte, kaya kinondo, har blitt omgjort til et slags økoturismeturist av “the elders”. Den fungerer likevel som et hellig sted, og da vi var der ble vi fortalt at det kun var 2-3 måneder siden det sist ble ofret en geit. På vår ferd gjennom flora og fauna fikk vi veldig mye informasjon om de forskjellige artene av trær, planter og dyr som holder stand her. Vi fikk også en kjapp innføring i swahili (lærte at “pole pole” betyr “slapp av”), og fikk høre den urgamle historien om hvorfor tusenbeinet ikke slutter å gå. I tillegg fikk vi se vår guide klemme et tre. Når Digo-folk klemmer visse trær i skogen, sier de at de kan snakke med sine forfedre. Her kan man ønske seg noe, og forvente at det i oppfyllelse. Vi fikk også lov å klemme treet, og opplevelsen var svært spesiell. Man kan si hva man vil om en slik tro, men hvis en av oss blir statsminister en dag, ja, da bruker vi oljefondet til å sende skolebarna våre på ekskursjon hit. Det handler om å ha kjærlighet for naturen rundt oss – der har norske barn og unge mye å lære.
Guiden snakker med sine forfedre gjennom treet.
Trerøttene beveger seg i hytt og vær grunnet de harde korallene under jorda.
Etter en ytterst flott skogstur fikk vi også bli med inn i en liten landsby i nærheten. Kontrasten er enorm til de superluksuriøse resortene som ligger kun noen hundre meter fra landsbyen, en landsby hvor det illustrerende nok fortsatt brukes brønn. En innbygger fungerte som guide, og høydepunktet var å se og høre om den fortsatt eksisterende medisinmannkulturen. Vi ble tatt med til landsbylederen (fungerende medisinmann), som forklarte forskjellige måter å kurere både sykdommer og problemer på. Vår autentiske guide kunne også fortelle oss at nåværende Real Madrid-manager José Mourinho hadde besøkt både kaya-en og landsbyen i forkant av fotball-vm i Sør-Afrika i 2010.
"Her har Mourinho også vært", påpekte han.
Medisinmannen viser sine kunster.
Tilbake i Mombasa foretok vi de siste forberedelser før avreise til nordliggene Malindi påfølgende morgen. Bussoppmøte var 0630, et tidspunkt Ruben har fått i vrangstrupen etter en hard vinter med tilsvarende oppmøtetidspunkt på Trondheims postterminal. Her skal vi en dagstur til Marafa Depression, samt kanskje unne oss en stranddag, før ferden går til Lamu. Øya uten biler, hvor eseltrafikk fortsatt er vanligste transportmiddel.
