Et blogginnlegg i asiatisk kollektivtransports ånd - forsinket, langdrygt, men med masse fint å se på underveis.

Da var det duket for en god gammeldags oppdatering. Etter å ha vært på kronisk etterskudd den siste måneden, har vi nå satt alle kluter til og på ordentlig skippertakvis snekret sammen et blogginnlegg fra vår tid i sørøst-Asia så langt. Siden sist oppdatering har vi smutt gjennom intet mindre enn fire immigrasjonskontor, da vi har satt snuten innom både Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam, vår nåværende destinasjon. Vårt sørøstasiatiske eventyr startet tilbake til den 18. april (dagen Halvor ble 19 ½ år - hurra).

Forbløffende kamerafunksjoner.

Cyanide and happiness.

 








Vi ankom Bangkok, og etter noen timer velkjent tråling fant vi fram til hostelet vårt. Ruben, som hadde en såret stortå, la stor vekt på å få leget den. Det skal sies at han ikke forlot hotellrommet en eneste gang, før vi sjekket ut dagen etter. I mellomtiden var det generell avslapping, med blant annet første film av Ringenes Herre på rommets TV, som var i fokus. Etter utsjekking dro vi sporenstreks til nærmeste reisebyrå, for å bestille togbilletter til hovedstaden i Laos, Vientiane, samme kveld. I visshet om at vi skulle tilbake til Bangkok igjen etter noen uker, brukte vi denne ene dagen til å se hva byen hadde å by på av kjøpesenter. Dagens mål var å finne ny mobillader til unge H. Det gjorde vi, og i tillegg fikk Ruben skreddersydd en kashmirdress. Sistnevnte kjøp var av svært impulsiv karakter. Det viser seg nemlig at tuk-tuk-sjåførene her, har en slags ordning med flere skreddere i byen. Slik vi forsto det fungerer den slik at hvis tuk-tuk-sjåføren kjører en kunde til en skredder, og kunden kjøper noe, får sjåføren en kupong på fem liter bensin. For å gjøre en lang historie kort, så endte sjåføren opp med bensinkupong.

Et eksemplar av det hjemmekoselige fremkomstmiddelet tuk-tuk.

Nattoget til Laos var koselig nok det. Vi hadde egen køye og omstreifende kelner. Denne kelneren ble vår bekreftelse på at på denne delen av kontinentet har det oppstått en gråsone ladyboykultur (se definisjon av ladyboy her), en av flere grunner til at kontinentet av flere kalles pervokontinentet. H tok første øyekast av vår kjønnsforvirrede kelner med knusende ro, mens R sleit med å takle at myten var sann. Bestilling av middag og frokost ble dermed direkte pinlig, da R ble offer for omstendighetenes absurde realitet, og ufrivillig brukte hjerneaktiviteten til å fremstå sjokkert. Ut fra ladyboyens synspunkt kunne det dermed lett ha sett ut som unge H var støttekontakt for en lettere hjerneskadet R i løpet av denne togturens genesis.
 

R fant raskt en horisontal positur på toget.

Det er andre grenser her, enn hjemme. Dette er et av mange eksempler.

 
Natten ble av den humpete sorten, og søvnkvaliteten var ikke i koalaklasse. I ettertid kan togturen dog karaktiseres som noe av det beste vi har reist med i Asia. Vel fremme på grensen fikk vi nødvendige stempel, og befant oss etter kort tid i den late hovedstaden, Vientiane. Vi kjørte sporenstreks til busstasjonen 4-5 km utenfor sentrum, hvor vi havnet i en aldri så liten knipe. I mangel på lokal valuta (kip), minimalt med næring innabords, og med liten visshet om når busser gikk til vår destinasjon Vang Vieng, herjet ubesluttsomheten. Men på sedvanlig vis fikk vi, dette unikumet av et team, stablet oss inn i en buss i riktig retning. Riktignok med mindre optimal stemning og labert matinnkjøp, men dette er faktorer som raskt glemmes innad i reisegruppa. Bussen vår var av svært lokalt kaliber, og vi oppdaget kjapt at vi var de eneste vestlige. Med nada forståelse av nasjonal lingua, kunne vi kun bivåne de innfødtes diskusjoner, og ble dermed lettere sjokkert da vi tre timer senere fikk fortalt av samtlige på bussen at vi var fremme ved vår destinasjon.

Slitte busseter er en del av sjarmen.

I backpackermagneten Vang Vieng ventet fem vennlige svensker på oss, fire av dem hadde vi møtt på New Zealand. Vi sjekket inn på et noe småshabby bungalow-inspirert hostel, hvor vi ble natta over. Etter det lange reisemaratonet, brukte vi dagen på å observere denne meget spesielle byen. Ved første øyekast der ser det ut som et helt vanlig tettsted, der det er en hovedgate med et utall spisesteder og diverse pannekakeboder. Man kan spørre seg: “Hva er det som skiller denne plassen fra alle andre steder i verden, og gjør det til en så populær destinasjon for backpackere?”. Svaret er enkelt. Tubing. Konseptet er like enkelt og primitivt, som det er backpackervennlig, underholdende og unikt. Man leier en “tube” – som er en stor badering man bruker til å flyte ned floden. På sin vei nedover floden (av Bjørn Eidsvåg) er det et utall barer, hvor man kan ta en tur innom og nyte solen på brygga med en kald en eller to. Eventuelt kan du kjøpe en bøtte full med sprit, i ordentlig Asia-stil. Flere steder kan man også hoppe fra diverse svært hjemmesnekrede hoppetårn, noe som naturlig nok ikke bør kombineres med for høyt konsum av spritbøtter.
 

Klar til dyst i nyinnkjøpt tubing-outfit. 

God stemning på floden.

Litt fart og spenning hører med.

Noe annet som gjør plassen til noe for seg selv, er at det eksisterer et utall spiseplasser som kontinuerlig viser sesonger av Friends og/eller Family Guy. Vi falt totalt for konseptet, og skulle gjerne ha levd livsstilen lengre, men valgte å følge våre svenske venners reiseplan. En lang busstur senere var vi så på øya Don Det, en del av en plass sør i Laos som kalles “4000 Islands”. Her levde vi i svette bungalows i nærheten av et samlings- og festlokale for lokalbefolkningen, samtidig som griser, hunder og en hel del ender tasset rundt oss. Til en viss grad riktig “mysigt”, men insektfloraen ble vi etter hvert smålei av. Et par timers utflukt for å se delfiner, Sørøst-Asias største fossefall (Khonephapheng), og en halvsur innfødt som spilte det legendariske spillet “Red Alert 2”, var på sin plass. Don Det ble etter hvert evaluert som en ørliten skuffelse, og vi satte snuten i retning Kambodsja.
 

Grensesprengende posering foran Khonephapheng.

Fin ettermiddagssol fra bungalow-balkongen.

    

På grensen gikk det ganske knirkefritt, da samtlige besto den uortodokse febersjekken i tollen. Et nytt bussete ble raskt inntatt, og etter mye om og men var vi fremme ved vår destinasjon Siem Reap rundt midnattstider – fem timer etter angitt ankomsttid. To i reisefølget måtte dele ett enkeltsete på en minibuss i seks av reisetimene, en opplevelse ingen av oss unner dem. 

I denne "bussen" var vi smått utrolige 40 personer.

Styr unna denne!

Etter en dag med innhenting etter den lange og ukomfortable bussturen, var det duket for et besøk på mektige Angkor Wat. I samtlige reisebøker beskrives soloppgangen ved dette tempelområdet som en metafysisk opplevelse, en kilde til livskraft i tusenvis av år. Vi tok derfor minibuss fra hotellet klokken 5 på natten for å rekke evenementet. På gitte tidspunkt hadde vi to opplevelsessultne trøndere fått i oss noen viktige timer søvn, mens noen av partysvenskene aldri avsluttet nachspielet. Likevel rakk vi å få med oss det magiske øyeblikket hvor solen glir opp i horisonten, og den altomfattende varmen med ett er til stede. 

Mer enn tusen ord, sa du? Ja.

Vi, med nyinnkjøpte og vaskeekte Ray Bans, lot oss rive med.

For å få mest mulig ut av den guideløse dagen ble en informativ bok kjøpt inn, og ydmyke R måtte tappert gå i sin fars guidevennlige fotspor. For nachspielslitne svensker var kanskje ikke 1000 år gamle hinduistiske inskripsjoner like gøyal som den nyeste David Guetta feat.-en, og for R og H ble vel det hele mer et småpatetisk selvstudium. Klokken 9 måtte de fleste svensker gi tapt, mens vi fortsatte jakten på utfordring. Vi rakk å nedlegge respektive mengder av det voldsomme området, før vi omsider kjente at vi tross alt hadde vært våkne i 10-11 timer. En oppkvikker fikk vi ved siste tempel, hvor vi ved inngangen på mystisk vis ble fotografert av en 5-10 år gammel unge (umulig å fastslå alder). Vi tenkte ikke stort over det, annet enn at kameraet ungen brukte, var et ganske fancy Canon-kamera, altså et suspekt scenario i seg selv. Etter en halvtime ved tempelet kom vi så tilbake til inngangen, og en gjeng unger flokket seg raskt rundt H med noen tallerkener de ville selge. H var vant til selgerpresset, og tenkte at tallerkener trengte han ikke i den allerede overfylte sekken. Det var ikke før han oppdaget at det var bilde av oss på tallerkensettet, at sjokket inntraff. Det hadde seg nemlig slik at rett i nærheten befant det seg en liten tallerkenfabrikk, hvor naive turister som oss ble portrettert midt i individuelle Angkor Wat-tallerkener. Veldig freaky, men også en svært minneverdig opplevelse.

Ser du ansiktene? Imponerende håndverk.

Halvor er intet mindre enn bergtatt.

 
Samme kveld/natt tok vi oss tid til å se det første semifinaleoppgjøret mellom Real Madrig og Barcelona. Ettersom denne sluttet 0330 lokal tid, var det en aldri så liten døgning vi utsatte oss selv for. Derfor var det godt å ligge utpå neste dag. Likevel presterte vi å utforske enda et tempel, samtidig som vi var vitne til den magiske solnedgangen.

Åndelig stemning.

  

Så var det tid for å flyte bort fra Siem Reap. For det var nemlig ikke buss, men båt som skulle få oss til vår neste destinasjon, Battambang, Kambodsjas nest største by. Her splittet reisecrewet (som nå var på ti personer) seg i to. Vi og tre andre dro det vi kaller den kulturelle veien, mens de fem andre dro “straka vegen” til strandperla Sihanoukville, hvor vi senere skulle møtes. Båtturen startet vel og bra, men god plass og fascinerende omgivelser. Javisst var det med blandede følelser vi fløt gjennom såkalte “floating villages”, hvor folk bokstavelig talt lever på vannet under svært fattige kår. Dog kommer man ikke utenom at det var en interessant start på båtturen. Været var fint og vi så lyst på denne seks timer lange båtturen. 

Trange kår.

Herlige barn, som ikke skjemmes av at far er ute og ror i bare trusa.

Da seks timer var gått, visste vi lite om at det faktisk gjensto fem, selv om vi allerede nå hadde en viss rutine hva kollektivtransport i sørøst-Asia angår, og antok at det kunne ta litt lenger tid enn anslått. På dette tidspunktet begynte tålmodigheten å jobbe mot oss, og den største av oss måtte bidra med tyngde for å få løs båten da den satte seg fast i et hav av sjøplanter. I tillegg var båten overfylt, da den ikke bare frakter turister fra A til B, men også et utall lokale kjøpmenn, munker og barnefamilier, som bokstavelig talt hoppet på underveis. Total mangel på oppdateringer rent fremdriftsmessig skapte tendenser til panikk, da vi etter ti timer enda ikke hadde snøring på hvor vi var, samtidig som himmelens sluser Åpnet seg med stor Å. Regnet fosset ned, og den svært hullete regnbeskyttelsen holdt naturligvis ikke helt. Vel framme var det tid for å innta næring, som det ble svært dårlig av på båtturen, og horisontalen ble raskt inntatt på hotellrommet.

Her er elva. Mission Impossible?

Neste morgen var det tid for å utforske det byen hadde å by på. Kort sagt var det et bambustog og ett fjell. Den 7 km lange bambustogbanen var et høydepunkt, der vi ved enden også fikk kontakt med lokale barn – en gjeng solstråler. Dette viser seg senere å være et av svært få møter med barn der de ikke er ute etter å få mat, drikke eller penger av oss. Nevnte fjell vi besøkte var også verdt å merke seg. Vi fikk en innføring i hvordan Røde Khmer henrettet folk ved å kaste de ned i grotter. Skjelettene ligger der fortsatt, og det var et sterkt møte med en virkelighet som ikke er stort mer enn 30 år gammel. Senere på dagen gikk turen til hovedstaden, Phnom Penh, og en enda dypere innføring i tragedien som utspilte seg her til lands fikk vi dagen etter.

Spent gjeng før bambustogets avgang.

Flott møte med lokale barn.

Halvor lærer bort en aldri så liten klappelek.

På fjellet var det en stor Buddha-statue. H lot seg imponere.

 
På et av landets mest grufulle “Killing Fields”, Choeung Ek, ble omkring 20000 av landets  estimerte 2 millioner døde, henrettet under Pol Pots styre – både gammel og ung, kvinner og menn. Utstilt var tusenvis av hodeskaller samt autentiske klær.

Killing Tree, hvor barn brukte å bli slått i hjel.

Etterpå dro vi for å se noe nesten like uvirkelig, men på en ganske annen måte. The Royal Palace – hvor kongen av Kambodsja bor, og hvor også Pol Pot holdt stand en stund, er i ordets rette forstand et palass. Svært gjennomført og vakker arkitektur. På grunn av dårlig research i forkant, endte fire av fem i vårt reisecrew opp med å måtte kjøpe seg t-skjorter, da det ikke er lov med singlet. For en gangs skyld var det singlet-guru Ruben som framsto som den rutinerte, selv om han stilte i en tilnærmet svart t-skjorte, og dermed ikke helt optimal med tanke på ettermiddagssolens 30 livsfarlige grader. Etter så å ha bivånet den delen av palasset vi hadde tillatelse til å beskue, både utenfra og delvis innenfra, tok vi oss så en lynkjapp tur på et lokalt marked. Der var vi i ferd med å kjøpe oss Calvin Klein-boxere, men oppdaget heldigvis tidsnok at de asiatiske ingeniørene som sto bak denne kopien ikke hadde sett seg tid til å bry seg med rettskriving: på boxerne sto det Celvin Klain. Det hele endte altså i at vi slo oss godt på lårene i ekte Leif Juster-film-fra-1957-stil.

Her ser man en liten del av det spektakulære palassområdet.

  
Senere på dagen, og mange inntrykk rikere, var det middagstid, og Halvor var i asiatisk modus. Tendensene til å være lei av “flai lais” og “flai nudl” begynte å nærme seg, så han bestemte seg for å kjøre på med maur. Store fete centimeterslange maur. Med vinger. Knas. Det var faktisk svært godt. Froskene som ble bestilt falt ikke like godt i smak, da vi ved en feiltakelse sa “yes” da de spurte “chili?”, noe som medførte at smaksløkene signaliserte “stopp” kort tid etter at frosken kom i kontakt med tungen.

En av mange utsøkte maur

Frosken var ingen høydare.

Ruben ser lyset.

 
Dagen etter rakk vi å besøke det grufulle torturfengselet (nåværende museum) Tuol Sleng S21, samt å vende snuten innom Russian Market, et marked som fikk fram shopperen i oss begge. Blant mye annet ble to kalkulatorklokker (ikke spør) innkjøpt, før vi hoppet på bussen som skulle gjenforene oss med våre venner i Sihanoukville.
  

En av mange fløyer i det gamle torturfengselet Tuol Sleng S21.

Stort utvalg på Russian Market.

    

Etter et gledelig gjensyn og en hyggelig kveld, fikk vi omsider rullet ned til stranden hvor den velkjente horisontalen på ny ble inntatt, denne gangen i solseng. Etter litt lettbent strandfotball og generell soling, klarte vi ikke å stå i mot fristelsen. Det flytende badelandet omtrent 100 meter fra strandkanten måtte bare testes. Billetter ble betalt, og vi svømte ut og gledet oss som unger på julaften. Gleden og entusiasmen ble raskt til smerte og utrygghet. Maneter. De var overalt. Ikke vanlige brennmaneter, men heldigvis ikke dødsmaneter, som vi måtte passe oss for i Australia. Vi velger å kalle det en mellomting. Smerten var stikkende, og sårene i ettertid så nesten knivskjært ut. Au. Dermed innså vi, paranoide som vi ble, at vi ikke klarte å være der lengre, i frykt for å bli brent/stukket/skjært/pint på ny.
  

Kvier oss for å skli ned etter flerfoldige manetobservasjoner.

Her er hele gjengen samlet på stranden etter et utsøkt grillmåltid.

I kjent stil så vi Barca-Real på natten, en kamp som var betydelig mer underholdende enn det foregående oppgjøret. Påfølgende dag ble brukt til hotellbytte, etter maurinvasjon og kakerlakkobservasjon samt en svært svettefremkallende romtemperatur.  Vi måtte krype til AirCondition-korset til Hs store glede. Samme dag sjekket vi ut kinofasilitetene, og vi leide egen kinosal der vi så to svært gode filmer. Black Swan og Limitless. En rolig kveld sto for tur. Neste dag var det husfedrene i oss som skulle vekkes til live – det var dags for kokkekurs.
 

Vi møtte opp tidlig neste morgen, og fant ut at vi var to av tre deltakere på kokkekurset. Vi, og Julio. Denne meksikaneren stilte i en ganske så playboyorientert skjorte under kokkekurset, noe som førte til at narkokartellbjella ringte ganske så iherdig for oss begge ved første øyekast. Det er ikke til å putte under en krakk at Mexico ikke bare har mye fattigdom, men også eldre menn med enorme narkotikainntekter. Det var i det minste en viss trøst å høre at de mengdene penger Julio har ervervet i løpet av sitt liv, i stor grad har kommet fra “markedet”. Hvilket marked det er snakk om fikk vi aldri svar på, men et svært innbringende marked må det ha vært, for godeste Julio har reist usaklig mye til mexicaner å være. Verdt å nevne er hans drodling rundt om i Skandinavia, hans skuffelse overfor øst-Europa (pluss i margen) og hans skepsis overfor “det svarte Afrika”, som han kalte det (anmerkning). For øvrig ble vi invitert hjem til ham, på en av hans månedlige fester hvor han serverer mat til rundt 100 stykker.  Det var nemlig i den anledning han var på kokkekurset – for å få inspirasjon til matretter han kunne spe på med, i sin svært ambisiøse buffet. Så, om noen blogglesere kan tenke seg en fest på en lokal casa i nærheten av Acapulco, give Julio a call. Mexico er et vakkert land, ikke et farlig et, som han påpekte så mange ganger at det gikk på troverdigheten løs.

Julio stilte medvillig opp til fotografering.

 
Tradisjonell kambodsjansk mat skulle vi lage, og det var ferske vårruller med ferske grønnsaker og sursøt chillisaus til forrett, etterfulgt av lok lak. For der førstnevnte rett er en rett som man kan finne igjen i store deler av regionen, er sistnevnte hakket mer lokalt tilknyttet det kambodsjanske kjøkken.

Halvor ruller vårruller.

En utsøkt porsjon lok lak.

Etterpå gikk turen til det lokale postkontoret, med mål om å sende en pakke med ukuleles, suvenirer og diverse klær nordvestover mot trøndelagen. Ryggsekkene begynte å bli lovlig tunge, og det var på tide å lette vår bør. Uheldigvis hadde de ingen pappesker på postkontoret, så vi måtte på pappeskejakt på det lokale markedet. Etter litt fram og tilbake på markedet, samt litt krangling og sedvanlig pruting, fant H en svært passende pappeske. Etter en halvtimes løsningsorientert komprimering og et kvarters teiping, var pakken klar til avsendelse. Fingrene er krysset. Dog har Ruben, som har innsideinformasjon fra postvesenet, liten tro på at pakken noen sinne vil settes på norsk jord. Halvor har derimot ståltro. Der derimot begge to hadde troen, var på neste dags dykking. Vi hadde nemlig bestilt oss en dagstur ut til dykkevennlig område. Nesten 3 timer båt hver vei – dette måtte bli bra.
 

Nevnte båttur gikk med til å sove, ettersom dagen hadde en usedvanlig tidlig start. Håpet om å våkne opp våken og uthvilt brast i grus, da unge H inntok vertikal stilling på båtens dekk. Bølgene var relativt store, noe som gjorde sitt med båtens bevegelsesmønster. H, som ikke har vært sjøsyk siden en danskebåttur i starten av årtusenet, kjente allerede nå at dagen ikke kom til å bli som forventet. Kroppen sa “STOPP”, men Halvor fikk omsider hoppet inn i dykkeutstyret. “Det blir bedre når du kommer deg i vannet”, sa dykkeinstruktøren. Og det ble det. Gudskjelov. Selve dykket var ikke så mye å skryte av. Dårlig vær den siste tiden har satt sitt preg på vannet, og sikten var begrenset til rundt 5 meter. Så dog noen fine koraller og litt småfisk, men så bar det opp til båten igjen. Her skulle lunsj inntas. H var raskt tilbake i nevnte allmenntilstand, og han befant seg nesten like raskt i knestående på båtens marine toalett. Her ble han fram til neste dykk. Det var bare å hive på seg utstyret, for det skulle bli bedre når man kom i vannet. Det ble det, men dykket var ikke stort bedre enn det forrige. Vi så manet (jippi) og Halvor mener å ha sett en blekksprut, men det kan ha vært hallusinasjon som følge av ekstrem dehydrering og næringsmangel. Båtturen tilbake gikk bedre enn forventet, og vi sov hele veien tilbake også. Ruben den barmhjertige lot den syke få ligge på båtens ene madrass.
 

Klarte å presse fram et smil etter dykk nummer to.

 
Resten av den siste dagen før avreise til Vietnam hadde høyt fokus på næringsinntak etter dykkepåkjenningen, og vi hadde en koselig avskjedsmiddag med våre svenske venner. Dagen etter var det tid for “hejdå”. Noen har dratt hjem, noen til India, noen til Vietnam i forveien, og noen “stannar kvar” i Kambodsja. For vår del var det Ho Chi Minh City (også kjent som Saigon) som var neste destinasjon. Etter en smått syre busstur, der vi to, som de soleklart lengste på bussen, ble plassert bakerst, uten mulighet til å lene oss tilbake. Og ikke nok med det. Vi satt oppå hjulkassa, så vår benplass var minimal. Vi bet tenna sammen, og sov oss gjennom store deler av den 13 timer lange reisen.  Dagen etter gikk med til orientering i denne storbyen med 8 millioner innbyggere, samt planlegging av reisen nordover i Vietnam. Matmessig smakte vi på den verdenskjente nuddelsuppa “Pho”, før vi senere spiste et bedre måltid på Hard Rock Café.

Vanvittig kul bassist i Hard Rock Cafés live band.