Oppsummering av Australia

Reisen langs Australias berømte østkyst har nådd veis ende. Etter å ha vært på Magnetic Island, gikk turen til Mission Beach. Plassen, som egentlig er en ordentlig perle, bar skremmende preg av den siste tidens syklonherjinger. Palmer lå horisontalt og hustak var erstattet med plastikktepper. Her møtte vi våre campervan-venner Hanne og Aurora, som kjører samme strekning som oss – bare motsatt vei. Ettersom vi hadde noen uker på baken i campingsammenheng, skulle vi nå innføre de i den harde landeveien. Ekstra hardt ble det i og med at været var av den elendige sorten. Likevel fikk vi klemt litt hygge ut av oppholdet. Mange erfaringer rikere, kjørte vi etterhvert hver for oss. Vi dro til Cairns for å levere bilen, og for å være noen dager i denne turistmagneten av en by. Været var stort sett av nitrist karakter her også, men vi fikk uansett opplevd det Australia har å by på av dyr. Både krokodiller, kenguruer og koalaer (Rubens nye favorittdyr) ble observert i en krokodillepark vi besøkte.





I kjent stil skal vi prøve å oppsummere det beste (og verste) denne strekningen hadde å by på.

Oppholdets måltid:
Halvor: Langs landeveien ble det litt for mye fast food, og gleden rundt “ordentlige” måltider har vært stor for min del. I skrivende stund er det et måltid som skiller seg litt ut. Nemlig tacomiddagen vi klarte å snekre sammen på gasskomfyren i campervanen, da vi sto parkert i regnfylte Mission Beach sammen med Hanne og Aurora. Alle fire samarbeidet for å gjøre det beste ut av fasilitetene, og det å spise taco i en campervan mens regndråpene trommer på biltaket, er det en helt spesiell sjarm ved.

Ruben: Det første måltidet jeg kommer på, er toast a la Hman i ekte campervanstil. Likevel går seieren klart til en 3-retters bursdagsmiddag. Denne ble inntatt i etterkant av minst 10 timer intens bassengtrening i regn, så matlykken ble desto større.

Godt minne.

Oppholdets opptur:
Halvor: Surfekurset fra Sydney opp til Byron Bay bød på et svært stort følelsesarsenal. Fra de høye bølgetopper til de dypeste daler, rent følelsesmessig. Som den skal-mestre-alt-første-gang-gutten jeg er var det hardt å svelge at surfing virkelig ikke var lett. Det at vi fra første sekund var på etterskudd grunnet at vi fikk feil oppmøtetidspunkt fra arrangøren, og dermed mistet den vitale førsteøkten, bidro sterkt til at vår søken etter mestringsfølelsen lot vente på seg. Desto større var gleden da jeg og Ruben, mot slutten av kurset, kunne konkurrere i “hvem som klarte å stå lengst på brettet” framfor “hvem som klarte å komme seg opp på brettet”. Når vi fikk det til var det virkelig morsomt. I tillegg er jeg svært fornøyd med opplegget rundt – jeg sitter igjen med gode minner både fra folkene vi møtte, maten underveis og avskjedsfesten i Byron Bay.

Regler på surfecamp, surfe-Halvors grunnlov.

Ruben: Selv om jeg nøt å kjøre oppsiktsvekkende mange av de 2090 kilometerne vi tilbakela på Australske flomherjede riksveier, blir roadtripen som helhet litt vel massivt å nevne som generell opptur. Den mer spesifikke oppturen for min del kom kun to dager før vi forlot dette slangelandet. Dagen før vi satte kursen mot mystiske Asia, overtalte H meg heldigvis til å bli med til en krokodillefarm. Min kartleser hadde i løpet av turen sett både koala og kenguru, mens jeg enten hadde synsfeltet mitt stødig rettet mot landeveien, eller befant meg i sovende tilstand (hehe). Gleden var dermed stor da vi etter ukesvis med regn fikk oss en soldag ved denne krokkofarmen i Cairns. Men gleden var nærmet av metafysisk natur ved første møte med koalabjørn. Synet av denne ga en indre ro jeg ikke kan erindre å ha erfart i løpet av mine 20 vintre. Rett og slett en enorm kilde til genuin sjeleressonans på Leonard Cohen-nivå.

 Noe av det vakreste evolusjonslæren på merkelig vis har beholdt. Koalabjørnen kan sove opptil 16-20 timer hver dag, og livnærer seg i stor grad av Eucalyptusblader.

Oppholdets backpacker:
Som følge av masseturismen langs østkysten, har vi byttet ut kåringen “oppholdets innfødt” med denne. Vi kan nesten telle på en hånd antall australiere vi har møtt, mens antall reisende vi har møtt på vår ferd, er svimlende. Her er det mange å ta av med andre ord. Desto mer imponerende er det at juryen her er samstemte. Bram, vår 29-årige Skille-look-a-like, som til daglig livnærer seg som tennistrener i Dubai, møtte vi på vår tur til Fraser Island. Han havnet i vår bil, så vi var nødt til å omgås han store deler av den 3-dagers utflukten. Nederlenderen, som har studert et halvår i Sverige, hadde en unik evne til å konstant holde praten gående, og han balanserte tidvis på en syltynn tråd mellom det underholdende og det irriterende. Savnet er stort.

Bram.

Oppholdets nedtur:
Dykkekurset på Magnetic Island. Det at øya, som reklamerer med 320 soldager i året, tok i mot oss med et regnvær som ikke lignet den såkalte grisen, la førsteinntrykket på grus. Syklonen som hadde herjet i området, kombinert med den siste tidens voldsomme regnvær, gjorde sitt til at vårt første møte med det fantastiske Great Barriere Reef, langt i fra innfridde forventningene. Grumsete vann og døde koraller var ingen pryd for øyet i forhold til bildene og filmene man har sett fra dette utrolige korallrevet. For Halvors del var nok dette den største skuffelsen. Etter å ha snorklet i det fine og klare vannet ved Whitsunday Islands, hadde han nok gledet seg til å få dykke under liknende forhold. Men den gang ei. For Ruben sin del var den største nedturen selve basseng-settingen de første dagene av kurset. Det å oppholde seg timesvis i et Trondheimfjords-temperert basseng med sandpapirbasert bunn, ble for sterk kost for han. Særlig var det ett aspekt ved denne bassensettingen som førte til enormt ubehag. For med vår manglende rutine rundt det å gå på do FØR ekstensiv bassengtrening, befant vi oss etterhvert i en uholdbar situasjon. Det å gjøre dykketriks i et basseng når du egentlig må helt infernalsk på do, viste seg etter hvert å være lettere traumatiserende. For Rubens del gikk et skrekkscenario hentet fra tv-serien “The Simpsons” på repeat mentalt sett (dette skrekkscenarioet kan du se i tidsintervallet 06:45-08:35 her: http://www.watchcartoononline.com/the-simpsons-season-10-episode-8-homer-simpson-in-kidney-trouble). 

Magnetic Islands drittvær remeldes her på bloggen.

Oppholdets sted:
Halvor: Jeg fikk veldig sterke reaksjoner fra leserne, etter det “kjedelige” valget av Queenstown som mitt yndlingssted fra New Zealand, noe jeg ser tilbake på som et valg av typen A4, men som jeg likevel står for den dag i dag. I Australia går jeg den andre veien, da jeg kårer den slitne landsbyen Taori til oppholdets sted. Til tross for at det var her vi møtte det sterkt berusede bensinstasjonparet med like mange år i aldersforskjell som piercinger på kroppen – sikkert 100. Det var nemlig her jeg virkelig fikk Roadtrip-følelsen, da vi faktisk bestemte oss for å være en hel dag. Denne dagen brukte jeg til å dyrke bobil-tyskeren i meg, da jeg stort sett satt i campingstolen og trallet i vei med min blå ukulele, fra soloppgang til solnedgang. Kjedelig, sa du? Aldri i livet.

Utsikten Halvor nøt mens han satt i sin campingstol i 16 timer.

Ruben: Her sliter jeg med å velge. Vår første surfecamp (Crescent Head) likte jeg godt, selv om formen ikke var på topp (hehe). Byron Bay og Noosa er også to plasser jeg gjerne drar tilbake til, men det er fortsatt en del flere plasser på New Zealand jeg heller drar til. Det betyr vel kanskje at det var like greit at vi foretok en roadtrip på denne delen av reisen vår, og ikke ble så lenge på hver plass. Jeg syns Australia mister en del av sjarmen pga. voldsom turistifisering. Det er kanskje også derfor jeg fikk denne voldsomme oppturen da vi på tampen av oppholdet fikk nærkontakt med det lokale dyrelivet, og det ble enda mer absurd å faktisk være på andre siden av jorda.

Rart lokalt dyr.