Etter Australia, var det duket for ti dager og en kveld på Bali i Indonesia, hvor blant annet Hs kjæreste Kaja og vår venninne Maren studerer et semester.
Ren glede på flyplassen i Australia.
Ruben og sjokoladekofferten.
Vel fremme ved indonesisk destinasjon, og med null rutine angående asiatisk visumkorrupsjonskultur overhodet, ble vi raskt på klassisk vis utsatt for et hardt og konsist mentalt slag i trynet. Først fikk R tilstøpt livsmessig kronisk antipati mot indonesiske immigrasjonsmyndigheter ved at immigrasjonsoffiseren ga oss to valg; enten betale 30 dollar (over en kvart månedslønn for en gjennomsnittlig balinesisk arbeider) i bot for bruk av tyggis, eller ta flyet hjem igjen. Etter jomfrupruten, betalte vi 20 $ på ydmykt vis, og var selvsagt nokså preget av den ugjestmilde mottakelsen. Uten helt å ha kommet over sjokket, lot vi de tilsynelatende reale portørene bære sekkene våre de 20 meterne gjennom tollen, og i og med at vi ikke hadde særlig mye kokain å skjule for tollvesenet, var denne bæringen noe vi helt klart kunne ha utført selv. Da det deretter raskt ble spørsmål om tips, forsto vi at vi nok en gang hadde blitt rundlurt. Med lite oversikt over hva en indonesisk rupiah var verdt, var det ganske åpent for at de lokale valutahandlerne også kunne bruke våre penger til å ta med familien ut på en finere restaurant denne uka. Med elendig kurs ble våre gjenværende australske dollar raskt til rupiah, og det hele endte med at vi ga bort den nette sum av 100 000 rupiah til hver av de fire portørene. Førsteinntrykket disse flyplasshendelsene ga oss, slapp aldri helt taket, og det er med tungt hjerte vi må meddele at vi reiser fra landet med en generell skepsis til hele Indonesias 280 millioner innbyggere.
Det er ikke alltid like lett å holde styr på alle sedlene.
Heldigvis, før vi rakk å bli rundlurt av de mange lokale taxisjåførene, kom rutinerte Kaja og Maren til unnsetning og møtte oss på flyplassen, hvorfra de fikk fraktet oss trygt til vår destinasjon: Ruben til villaen “Comfort Inn”, hvor han skulle bo med syv norske jenter, da han for anledningen fikk låne Kajas seng. Hun og Halvor skulle bo på et hotell kun tre-fire steinkast unna villaen.
Allerede dag to var det tidlig opp, for da var det Gili som sto for tur – en øygruppe bestående av tre svært idylliske paradisliknende øyer. Vi bodde på den største øya, Gili Trawangan, og skulle bo her tre netter. Første dag bar preg av litt småruskete vær samt lite søvn natta i forveien, så vi tok det svært piano etter vi ankom vår “villa”. Hotellrommet var en stor hytte med to soverom, to bad, samt en åpen stue/kjøkken-løsning.
Idyllisk.
Tapas sto på menyen den første kvelden.
De to neste dagene var det stort sett strålende vær, og den ene dagen leide vi sykler og syklet rundt og lette etter skjulte strandperler, hvilket det er mange av rundt øya. Neste dag utforsket vi det våte element, og etter en finfin snorklesession i skilpaddeomgivelser, gikk vi dypere til verks – det var på tide å ta gasstanken på ryggen. For oss to var det morsomt, da vi dro rekorddypt (12 meter – jihu) i tillegg til at det var klart vann. 15 meter sikt ga en helt annen dykkeopplevelse enn de 4-5 meterne vi tidligere hadde jobbet med. Det ga mersmak, mens for jentene var det “helt på det jevne”, da de tok dykkerkurset under noe bedre forhold enn oss. Ellers var det mye generell avslapping på øya, og på kveldstid var mye prestisje knyttet opp mot kortspill, der vi var innom både selbuvist, boms, mattis, amerikaner og femkamp. Bortsett fra Rubens usannsynlig sterke omgang femkamp, var det nok internkonkurransen “gutta mot jenta” i både volleyball og badminton som står friskest i minnet den dag i dag.
Trangt og ustabilt, men hyggelig, med hest og kjerre.
Superlativene haglet langs hovedgaten på Gili Trawangan.
Romantikken blomstrer.
Tilbake på Bali var det litt mer varierende vær, her hadde ikke regntiden helt sluppet taket. Vi prøvde å ikke la det sette en demper på ferien vår. For ja, det kan sees på som en ferie i ferien. Backpackermentaliteten ble litt satt til side, blant annet ved at vi var stasjonert på samme sted i over en uke, spiste på restaurant flere ganger om dagen og sist, men ikke minst, at vi stort sett snakket norsk. De fleste menneskene vi omgikk oss med var norske, som følge av de mange norske skolene som er plassert i nærheten, noe som selvfølgelig fører med seg norske studenter hit. Blant annet dro vi på Hard Rock Café, for å feire en av samboerene til Kaja og Maren, da hun ble 20 mens vi var der.
Vi klarte ikke helt å gi slipp på roadtripoutfiten.
På Bali ble sekkene byttet ut med strandnett.
En innholdsrik dag under oppholdet var en dag hvor vi levde en i overkant urban livsstil. Denne dagen startet med at vi tok turen til “cozy” – et spa. Det svært så drikke-kakao-foran-peisen-koselige navnet viste seg å være et skalkeskjul for det Ruben i etterkant vil betegne som djevelens høyborg. Før denne traumatiske massasjesettingen fant sted, var skepsisen stor og forventningene lave. Vi hadde begge hørt om “happy endings”, som var noe vi ville unngå, og visste ikke helt hva vi gikk til. Innad i våre naive trøndelagshoder var det tegnet et bilde av massasje som en avslappende aktivitet. Så feil har vi sjelden tatt, og det hele ble til slutt en enorm psykisk prøvelse. Den bebrillede i reisefølget kan lett si at minst 80 av 90 tilegnede massasjeminutter hører hjemme i et lukket forhørsrom i tv-serien “24”. Liknende smertehelvete kan kun erindres fra barndommens komplekse benbrudd. Vi har hørt at "vondt skal vondt fordrive", men det får da være måte på.
Etter sjokkopplevelsen fikk de mest skadde av oss hentet oss inn, og livslysten kom etter hvert tilbake. Den urbane dagen fortsatte så med en bedre sushimiddag, før vi bega oss ut på leting etter en spesiell bar på et luksushotell vi hadde fått tips om. Denne baren kom man visstnok til ved å gå langt til man kom til en grotte, for deretter å ta en glassheis som førte til en bar ved stranden. Etter først å ha prøvd feil luksushotell, som forøvrig hadde en symmetrisk utforming i verdensklasse, fant vi den riktige lokasjonen. “Rock bar”, som baren het, skuffet ikke, og H fikk blant annet nyte en særdeles velsmakende sigarformet sjokolademousse i idylliske omgivelser.
Halvor fikk rettet opp sitt dårlige inntrykk av sushi - "Det va faktisk godt"
Dagen etter gikk turen til Balis svar på Levanger Badeland, nemlig Waterbom. Her var det sklier av alle slag, alt i fra de koselige og avslappende skliene hvor man sitter på en stor variant av badering og sklir rolig og behersket nedover, til de mer ekstreme. “Climax” var definitivt i sistnevnte kategori. Der står man på en plate, og før man vet ordet av det forsvinner den, og man befinner seg i såkalt fritt fall. Etter noen sekunder med litt opp og ned og tjo og hei, så er man ved bunnen. Denne dagen fikk fram barnet i begge oss igjen, og ettersom været stort sett var veldig fint, sto smilet stort sett godt plantet på alles fjes. Når i tillegg kvelden for Halvor sin del ble avsluttet med et etterlengtet kjøttkakemåltid, som inneholdt både tyttebærsyltetøy, kokte poteter, brun saus, ymse grønnsaker, da var det bare mors kålstuing som kunne gjort dagen mer fullkommen.
Matvraket fikk servert yndlingsretten sin - kjøttkaker.
Dagen etter var det på tide å børste støv av surfebrettet, og vi gutta dro med oss Kaja for å se om fortsatt hadde det “inne”. Etter mye om og men fikk drosjesjåføren omsider lurt oss til å dra til den stranden lengst borte – Pedang Pedang. Han sa at det var meget gode surfeforhold der. I ettertid har vi funnet ut at stranden er nokså berømt i surfemiljøet. En sjelden gang kommer det nemlig noen ganske heftige bølgepartier inn der, noe som tiltrekker seg hundrevis av surfeentusiaster de gangene det meldes om gode forhold. Dette var ikke en slik dag, og det kom så å si ingen bølger den timen vi var der. Og når man først får seg opp på brettet, og når diverse fysiske lover omsider kaller og sørger for at man må forlate brettet på en mer eller mindre glamorøs måte, da gjør det ikke humøret bedre at det var skremmende grunt vann og en svært lite fotsålevennlig korallbunn. Noen skraper ble det, og det var tre med-halen-mellom-beina-orienterte nordmenn som tuslet av stranden den dagen.
Gutta boys med selvtilliten på topp i forkant av surfeøkta.
Kjæresteparet gjennomførte et lettbent hoppebilde ved strandkanten.
Slik kan det se ut på Padang Padang. Vet ikke hva som hadde vært best - dette eller de forholdene vi hadde.
På kvelden var det duket for at vi ble innført i en viktig del av det å være norsk student på Bali – vi ble invitert med på det som kalles en villafest. Noen bestemte seg altså for å åpne dørene på villaen de leier, for hundrevis av andre nordmenn. Det ble en morsom kveld, med god stemning.
Den siste dagen før avreise, dro H&K på en utflukt til Ubud – en landsby som er kjent for sin kunstneriske utfoldelse, både via utsøkt treskjæring og skulpturarbeid, fargerike malerier samt eksklusivt sølv- og gullhåndverk. I tillegg er plassen kjent for sin “Monkey Forest” – apeskogen. Her kan man for en billig penge gå rundt og observere apekattene som lever der. Halvors fascinasjon for apekatter kan selvfølgelig ikke sammenliknes med den sjeleroen Ruben får av koalabjørner, men det er med stort engasjement H følger de viltre krabatenes bevegelser og oppførsel, både som selvstendige individer og i samspill med likesinnede. Spesielt morsomt var det å kjøpe et nøste minibananer, kun for å oppdage at selve klasen med 10 bananer er mer attraktivt en den ene bananen i den andre hånden. Dette resulterte i at det måtte kjøpes en ny dose bananer i og med at den lureste apen kom bakfra og snappet hele bananklasen. Ellers var utflukten svært koselig, og senere på kvelden sto balinesisk forestilling for tur – en forestilling som inneholdt både sang og dans, så vel som et innblikk i religionen og dens opprinnelse. Svært spennende, men litt for repetivt.
Halvor ble som et barn i møte med de sprelske apene.
Spennende å oppleve de store kulturforskjellene rundt om i verden.
Dagen etter var det stort sett nesten bare å dra rett til flyplassen. Et svært fint opphold på Bali hadde nådd veis ende. I forkant var målet, for Ruben sin del, å presse mest mulig avslapping ut av oppholdet, et primærbehov han ikke føler blir verdsatt i stor nok grad av menneskeheten, og som det hadde blitt for lite av i Australia. Og når Halvors mål med oppholdet var å være mest mulig sammen med kjæresten, kan begge sies å være godt fornøyd med oppholdet, da disse målene lett lot seg kombinere.
Neste stopp er Sørøst-Asia, der Thailand, Laos, Kambodjsa og Vietnam skal utforskes.
(I publiserende stund er vi i Kambodsja, etter å ha vært en snarvisitt i Laos, og en enda snarere visitt i Thailand. Vi skal tilbake til de to landene om noen uker for å se mer. Grunnene til at vi er så til de grader på etterskudd med bloggingen er mange, blant annet ustabile nettverksforbindelser. Vi kommer med en ny oppdatering så fort det lar seg gjøre.)
Reisen langs Australias berømte østkyst har nådd veis ende. Etter å ha vært på Magnetic Island, gikk turen til Mission Beach. Plassen, som egentlig er en ordentlig perle, bar skremmende preg av den siste tidens syklonherjinger. Palmer lå horisontalt og hustak var erstattet med plastikktepper. Her møtte vi våre campervan-venner Hanne og Aurora, som kjører samme strekning som oss – bare motsatt vei. Ettersom vi hadde noen uker på baken i campingsammenheng, skulle vi nå innføre de i den harde landeveien. Ekstra hardt ble det i og med at været var av den elendige sorten. Likevel fikk vi klemt litt hygge ut av oppholdet. Mange erfaringer rikere, kjørte vi etterhvert hver for oss. Vi dro til Cairns for å levere bilen, og for å være noen dager i denne turistmagneten av en by. Været var stort sett av nitrist karakter her også, men vi fikk uansett opplevd det Australia har å by på av dyr. Både krokodiller, kenguruer og koalaer (Rubens nye favorittdyr) ble observert i en krokodillepark vi besøkte.
I kjent stil skal vi prøve å oppsummere det beste (og verste) denne strekningen hadde å by på.
Oppholdets måltid:
Halvor: Langs landeveien ble det litt for mye fast food, og gleden rundt “ordentlige” måltider har vært stor for min del. I skrivende stund er det et måltid som skiller seg litt ut. Nemlig tacomiddagen vi klarte å snekre sammen på gasskomfyren i campervanen, da vi sto parkert i regnfylte Mission Beach sammen med Hanne og Aurora. Alle fire samarbeidet for å gjøre det beste ut av fasilitetene, og det å spise taco i en campervan mens regndråpene trommer på biltaket, er det en helt spesiell sjarm ved.
Ruben: Det første måltidet jeg kommer på, er toast a la Hman i ekte campervanstil. Likevel går seieren klart til en 3-retters bursdagsmiddag. Denne ble inntatt i etterkant av minst 10 timer intens bassengtrening i regn, så matlykken ble desto større.
Godt minne.
Oppholdets opptur:
Halvor: Surfekurset fra Sydney opp til Byron Bay bød på et svært stort følelsesarsenal. Fra de høye bølgetopper til de dypeste daler, rent følelsesmessig. Som den skal-mestre-alt-første-gang-gutten jeg er var det hardt å svelge at surfing virkelig ikke var lett. Det at vi fra første sekund var på etterskudd grunnet at vi fikk feil oppmøtetidspunkt fra arrangøren, og dermed mistet den vitale førsteøkten, bidro sterkt til at vår søken etter mestringsfølelsen lot vente på seg. Desto større var gleden da jeg og Ruben, mot slutten av kurset, kunne konkurrere i “hvem som klarte å stå lengst på brettet” framfor “hvem som klarte å komme seg opp på brettet”. Når vi fikk det til var det virkelig morsomt. I tillegg er jeg svært fornøyd med opplegget rundt – jeg sitter igjen med gode minner både fra folkene vi møtte, maten underveis og avskjedsfesten i Byron Bay.
Regler på surfecamp, surfe-Halvors grunnlov.
Ruben: Selv om jeg nøt å kjøre oppsiktsvekkende mange av de 2090 kilometerne vi tilbakela på Australske flomherjede riksveier, blir roadtripen som helhet litt vel massivt å nevne som generell opptur. Den mer spesifikke oppturen for min del kom kun to dager før vi forlot dette slangelandet. Dagen før vi satte kursen mot mystiske Asia, overtalte H meg heldigvis til å bli med til en krokodillefarm. Min kartleser hadde i løpet av turen sett både koala og kenguru, mens jeg enten hadde synsfeltet mitt stødig rettet mot landeveien, eller befant meg i sovende tilstand (hehe). Gleden var dermed stor da vi etter ukesvis med regn fikk oss en soldag ved denne krokkofarmen i Cairns. Men gleden var nærmet av metafysisk natur ved første møte med koalabjørn. Synet av denne ga en indre ro jeg ikke kan erindre å ha erfart i løpet av mine 20 vintre. Rett og slett en enorm kilde til genuin sjeleressonans på Leonard Cohen-nivå.
Noe av det vakreste evolusjonslæren på merkelig vis har beholdt. Koalabjørnen kan sove opptil 16-20 timer hver dag, og livnærer seg i stor grad av Eucalyptusblader.
Oppholdets backpacker: Som følge av masseturismen langs østkysten, har vi byttet ut kåringen “oppholdets innfødt” med denne. Vi kan nesten telle på en hånd antall australiere vi har møtt, mens antall reisende vi har møtt på vår ferd, er svimlende. Her er det mange å ta av med andre ord. Desto mer imponerende er det at juryen her er samstemte. Bram, vår 29-årige Skille-look-a-like, som til daglig livnærer seg som tennistrener i Dubai, møtte vi på vår tur til Fraser Island. Han havnet i vår bil, så vi var nødt til å omgås han store deler av den 3-dagers utflukten. Nederlenderen, som har studert et halvår i Sverige, hadde en unik evne til å konstant holde praten gående, og han balanserte tidvis på en syltynn tråd mellom det underholdende og det irriterende. Savnet er stort.
Bram.
Oppholdets nedtur: Dykkekurset på Magnetic Island. Det at øya, som reklamerer med 320 soldager i året, tok i mot oss med et regnvær som ikke lignet den såkalte grisen, la førsteinntrykket på grus. Syklonen som hadde herjet i området, kombinert med den siste tidens voldsomme regnvær, gjorde sitt til at vårt første møte med det fantastiske Great Barriere Reef, langt i fra innfridde forventningene. Grumsete vann og døde koraller var ingen pryd for øyet i forhold til bildene og filmene man har sett fra dette utrolige korallrevet. For Halvors del var nok dette den største skuffelsen. Etter å ha snorklet i det fine og klare vannet ved Whitsunday Islands, hadde han nok gledet seg til å få dykke under liknende forhold. Men den gang ei. For Ruben sin del var den største nedturen selve basseng-settingen de første dagene av kurset. Det å oppholde seg timesvis i et Trondheimfjords-temperert basseng med sandpapirbasert bunn, ble for sterk kost for han. Særlig var det ett aspekt ved denne bassensettingen som førte til enormt ubehag. For med vår manglende rutine rundt det å gå på do FØR ekstensiv bassengtrening, befant vi oss etterhvert i en uholdbar situasjon. Det å gjøre dykketriks i et basseng når du egentlig må helt infernalsk på do, viste seg etter hvert å være lettere traumatiserende. For Rubens del gikk et skrekkscenario hentet fra tv-serien “The Simpsons” på repeat mentalt sett (dette skrekkscenarioet kan du se i tidsintervallet 06:45-08:35 her: http://www.watchcartoononline.com/the-simpsons-season-10-episode-8-homer-simpson-in-kidney-trouble).
Magnetic Islands drittvær remeldes her på bloggen.
Oppholdets sted:
Halvor: Jeg fikk veldig sterke reaksjoner fra leserne, etter det “kjedelige” valget av Queenstown som mitt yndlingssted fra New Zealand, noe jeg ser tilbake på som et valg av typen A4, men som jeg likevel står for den dag i dag. I Australia går jeg den andre veien, da jeg kårer den slitne landsbyen Taori til oppholdets sted. Til tross for at det var her vi møtte det sterkt berusede bensinstasjonparet med like mange år i aldersforskjell som piercinger på kroppen – sikkert 100. Det var nemlig her jeg virkelig fikk Roadtrip-følelsen, da vi faktisk bestemte oss for å være en hel dag. Denne dagen brukte jeg til å dyrke bobil-tyskeren i meg, da jeg stort sett satt i campingstolen og trallet i vei med min blå ukulele, fra soloppgang til solnedgang. Kjedelig, sa du? Aldri i livet.
Utsikten Halvor nøt mens han satt i sin campingstol i 16 timer.
Ruben: Her sliter jeg med å velge. Vår første surfecamp (Crescent Head) likte jeg godt, selv om formen ikke var på topp (hehe). Byron Bay og Noosa er også to plasser jeg gjerne drar tilbake til, men det er fortsatt en del flere plasser på New Zealand jeg heller drar til. Det betyr vel kanskje at det var like greit at vi foretok en roadtrip på denne delen av reisen vår, og ikke ble så lenge på hver plass. Jeg syns Australia mister en del av sjarmen pga. voldsom turistifisering. Det er kanskje også derfor jeg fikk denne voldsomme oppturen da vi på tampen av oppholdet fikk nærkontakt med det lokale dyrelivet, og det ble enda mer absurd å faktisk være på andre siden av jorda.
