Don't cry for me, Asia.

Etter kun en natt i Hanoi, bestemte vi oss for å besøke verdensarvlistede Halong Bay. Området er kjent for sine tusentalls øyer, stort sett bestående av stein. De karakteristiske fjellhyllene står loddrett ned i havet, og kunne potensielt sette kalde gufs nedover ryggen vår, selv med vår klippehopprutine. 

En fornøyd Ruben etter å ha hamstret hatter.

Den samme Ruben er blitt et sudokugeni på turen,

Det elektriske nettet i Hanoi er oppsiktsvekkende innviklet.

Med en finfin båtopplevelse fra Whitsundays i Australia friskt i minnet, valgte vi å koste på oss et todagers cruise. En stor forskjell på nevnte båttur i Australia og dette båtcruiset, var folkene om bord. Her var gjennomsnittsalderen sikkert doblet, uten at det satte noen nevneverdig demper på stemningen av den grunn. På denne båten utviklet det seg derimot raskt en slags splittelse. Asiatene satt for seg og franskmennene satt for seg. Dette medførte at “resten” også satt for seg. Vi endte derfor opp med tyske Björn samt to middelaldrende australske damer. Fin gjeng. Ellers var det overraskende god mat på båten, og naturomgivelsene var upåklagelige. Selv om været ikke var helt tipp topp, var det heldigvis oppholdsvær, noe som gjorde kajakkturen vår til intet mindre enn en ren fornøyelse. Én kajakk. To eventyrlystne. Majestetisk natur. Grumsete vann. For, ja, det var veldig lite snorklevennlig vann. Turistnæringen hadde definitivt satt sine spor. Det hindret dog ikke unge H fra å gjennomføre sitt sedvanlige hoppe-fra-båtdekk-ritual i kveldingen. 

Båten vår.

Reiselauget vårt.

Utsikten vår.

Kulturkræsj - svært gammeldags butikk, men med nymotens skjorte og jeans.

Ruben fant sitt yndlingsdyr i kjeksform. Sjarmerende.

Etter en særs tidlig natt, var det dagen etter duket for et besøk i Halong Bays største grotte. Rett og slett storslagen var den, og det er fascinerende å tenke på at dette var naturens verk. Hele dette området er et resultat av naturens bevegelser og herjinger i hundretusener av år. Spesielt det å se mønsteret i taket av grotten, der det var havet som hadde dannet det spesielle kuleis-formede mønsteret, gjorde inntrykk. Når grotten i seg selv er nesten 100 meter over havoverflaten sier det seg selv at her har ting skjedd siden den gang.

Fotograf H rangerer dette til et av "turens topp 5 beste bilder".

Flott utsikt fra kanten av grotten.

Senere samme dag fikk vi rotet oss inn til Hanoi igjen. Her spiste vi et fasjonabelt måltid på den stramme opiumbula “Green Mango”, før vi på ny tydde til nattbasert transport. Denne gangen heldigvis tog, noe som visste seg å være relativt komfortabelt i forhold til buss. Etter en forholdsvis god natts søvn, kom vi fram grytidlig om morgenen, og etter en times tid i minibuss var vi framme i Sapa. Denne fjellbyen er kjent for sine trappeliknende fjellsider, som følge av jordbruket som gjennomføres her. Trapperismarkene er svært spesielle, og vi hadde meldt oss på en guidet fjelltur for å få studere dette unike landskapet på nært hold. Vi startet den morgenen vi ankom, og som følge av nattens regn, var det svært vanskelige forhold for å gå i bratt nedoverbakke. Den gjørmebaserte stien skapte i samspill med våre uegnede sko, et tilnærmet friksjonsfritt sklieventyr. Uheldigvis var det svært tåkete denne dagen, men når vi uansett måtte vie alt vårt fokus og alle sanser til å holde oss på bena, skal vi ikke synge vår klagesang så altfor høyt. 

Slik kan det mektige fjellområdet se ut.

Slik så det ut.

Halvor og hans faste følgesvenn på fjellturen.

Bærer barnet sitt på ryggen i gjørmete og ulent terrent. Barnevern, hvor?

Vi så hakket mer rutinerte ut da vi fikk stokk.

Omsider fikk vi rullet ned til den første av to landsbyer vi skulle besøke på denne dag 1 av fjellturen. Her skulle vi lunsje, på den neste skulle vi overnatte. Vi hadde nemlig lagt opp til såkalt “home stay”, hvor vi skulle bo hos en lokal familie. Sistnevnte opplevelse ble ikke så inntrykksrik som først antatt, da vi ikke fikk helt den lokalbefolkningsfølelsen vi håpet på. Grunnene til det var mange, kan det være på grunn av det utrolig malplasserte biljardbordet der ute i ingenmannsland? Nei, hovedgrunnen var vel at vi bodde der sammen med en tysker, to dansker og fire kanadiere. Det hele liknet mer på et “dorm” av typen vi bodde i mesteparten av tiden i Oseania. Koselig var det, og koselig ble det. Vi utvekslet reiseerfaringer, spiste lokal mat og smakte på risvin, før vi nok en gang fant sengen rekordtidlig, etter en lang dag på farten. 

Vår sure, sjarmerende og svært spesielle guide minte oss svært mye om en gammel klassekamerat fra ungdomsskolen. Premie vanker til den som klarer å gjette hvem.

En småkald Ruben ved middagsbordet.

Dagen etter fikk vi servert pannekaker, honning og banan til frokost. Unge H var med sin pietistiske frokostfortid ikke vant til en slik karbohydratorientert frokostvariant, og hans sarte mage varslet opprør i nord-Afrika-stil (det gikk heldigvis over, da den kvalmhetsfremkallende sukkerbomba etter hvert utviklet seg til ren slapphet). Interessant var det samtidig å se et par av kanadierne (fra det fransktalende fylket Quebec) praktisk talt spise skje etter skje med ren honning. Intet mindre enn imponerende, og ganske kvalmende. Denne morgenen var været adskillig bedre, men stien var ikke mindre gjørmete av den grunn. Som følge av mye mindre tåke og bedre sikt, fikk vi nå mye mer fullstendig inntrykk av omgivelsene, og helhetsopplevelsen av turen ble derfor bedre. Slitne og skitne kom vi fram til byen igjen, hvor vi rakk å tråle markedet for diverse varer, før vi satte snuten mot togstasjonen for å reise tilbake til Hanoi.

Huset vi bodde i for natten. Biljardbord kan observeres til venstre i bildet.

Bambustrollet selv poserer foran en vaskeekte bambusskog.

To par gjørmete sko.

Mange valg. Autentisk hodekløe i tankeprosessen.

På billetten vår sto det at toget gikk 1850, og da vi ankom stasjonen 1835 prøvde vi desperat å få kontakt med diverse togpersonell som kunne vise oss hvilket tog vi skulle på. I kjent offentlig-ansatt-i-asiatisk-land-stil fikk vi BARE idiotiske svar som ikke løste situasjonen på noen som helst måte. Det virker nemlig som om enkelte ikke bryr seg det grann om kunden, og til og med ellers så sindige R kjente provokasjonen melde seg. Det mest idiotiske svaret vi fikk da vi viste billetten vår, var “stand here” – med en hentydning til at vi skulle stille oss midt i rommet. Ikke i det som så ut som billettkøen, ikke ved siden av et tog, bare midt i rommet. Dette er en måte mange løser konversasjonsproblematikk på i denne regionen: de bare ber oss gå en annen plass, kun for å slippe mer konfrontasjon. Til og med når denne bloggen drodles en uke i etterkant, kjenner forfatterne at det er godt at gode gamle Noreg har klart å indoktrinere generell folkeskikk i servicenæringen, og at de fleste prøver å svare så godt de kan. I det minste vet de fleste hjemme å henvise til andre som vet bedre enn dem selv.

Etter flere ubrukelige svar tok vi saken i egne hender, og fant etter hvert ut at “billetten” vi hadde var en lapp med bare svada på. Den skulle nemlig byttes ut med to virkelige billetter, og på dem sto det at toget gikk 2045. Vi hadde dermed i underkant av to timer å slå i hjel på denne ignoransens høyborg. Høydepunktene besto beskrivende av en bagettselgende sexylubben tenåring som kun kunne si “hello baguette”, samt at H ble lurt av en meny som reklamerte med 50 cents french fries, men som egentlig kostet 3 dollar mer. Det var dermed godt å på ny finne horisontalen på nattoget, en stilling vi beholdt helt til ankomst Hanoi tidlig neste morgen.

Den siste dagen i Vietnam ble brukt på usedvanlig rolig vis. Vi følte at vi hadde fått vår dose pagodaer og templer i løpet av over fem uker i sørøst-Asia, og bestemte oss derfor for å ta det piano. Etter å ha sendt diverse fra det lokale postkontoret, satte vi oss på en café. På denne caféen glemte R av sin faste følgesvenn så langt på reisen – den mørkeblå “Wayne’s World”-capsen. 

Ruben rakk å posere med capsen en siste gang.

På en eller annen måte ble sorgene slukket ved at vi fant et spillokale av overraskende god standard. Et tosifret antall 40”-flatskjermer med tilhørende sofa og PS3 sto på rekke og rad. FIFA-abstinensene var i ferd med å forsvinne, før de nå plutselig kom sterkt tilbake. Vi fant ut at det kostet oss 3 kr timen å spille, og klarte ikke å dy oss. Her ble vi sittende i timesvis. Omsider husket vi at vi var sultne. Etter å ha spist dro vi tilbake til hotellet for å pakke sekken. Dagen etter gikk flyet til Bangkok.

Her i Bangkok har vi de siste dagene tatt det svært med ro. Planen var å restituere oss, og gjøre kropp og immunforsvar klar for eventuelle påkjenninger som måtte inntreffe på det afrikanske kontinent. Etter at vi oppdaget at den nye filmen “Hangover 2” finner sted nettopp her, i Bangkok, kunne vi ikke dy oss. Som etterfølgere flest, var den ikke like bra som originalen, men den var helt på det jevne. Dagen etter skulle vi se hvor langt Bangkok har kommet hva 3D-teknologi angår. Den sagnomsuste Imax-salen de reklamerer med, skulle by på en filmopplevelse fra øverste hylle. Det kan dessverre ikke sies om filmen, Pirates of the Caribbean 4, som kun ble reddet av et imponerende visuelt- og auditivt tekno-show.

Kinosalene vi tilbragte to kvelder, lå i toppetasjen i det helt enorme kjøpesenterkomplekset Siam Paragon. City Syd kan bare gå og legge seg – dette senteret var enormt. Som mange andre kjøpesenter her i byen, kanskje på nippet til å være for stort. Uansett - her spiste vi også de fleste av måltidene våre, som følge av en intet mindre enn imponerende ansamling spisesteder i bunnetasjen. Da prisnivået på senteret var litt for likt det vi har hjemme, søkte vi tilflukt på det kjente helgemarkedet i Bangkok. Det estimeres at omtrent 200 000 mennesker tar turen innom daglig, og det tror vi på. Det utrolige arealet markedet opererte med, gjorde sitt til at vi kun fikk til å utforske en liten prosent, før vi ble lei og søkte ro. 

Folksomt på helgemarkedet.

En ytterst pinlig glassoverrekkelse da H ba om "a signature glass of coke"

H er ikke helt i sushimodus.

Et av mange inngangsparti på svært fasjonable Siam Paragon.

 Slik gikk det omsider med "Sjoko Ringer"-pakken Ruben kjøpte i Oslo. En eller annen rotte nøt i alle fall godt av den på et eller annet tidspunkt.

I dag hadde vi planlagt å besøke byens Royal Palace. Dessverre fant vi ut etter en litt prøving og bare feiling, at drosjesjåførene her har mye mer peiling på kjøpesenternavn enn faktiske kulturelle godbiter. De hadde ikke peiling på hva vi mente, og plutselig nærmet det seg stengetid for palasset. Håndkleet ble kastet inn, og vi trøstespiste en godt over gjennomsnittlig velsmakende is istedenfor. Fra en storby til den neste: 0225 lokal tid går flyet vårt til Nairobi, og vi vinker adjø til verdensdelen vi har oppholdt oss i, i nesten to måneder. Vi har nettopp svelget vår første av mange malariatabletter - et rituale som skal prege hverdagen vår fram til midten av juli. Vi er klare.

Afrika – here we come!

Vi jabbes.

Good morning, Vietnam!

Dag 2 i Saigon brukte vi på en svært informativ utflukt. Tidlig tvang vi kroppen over gata for å hoppe på en turistbuss i særs god stand. Turen gikk i retning et berømt Cao Dao-tempel før vi skulle besøke Cu Chi tunnels, et strategisk område under Vietnamkrigen. Vi erindrer ikke det ordentlige navnet på vår guide, men det gjør ikke noe, for han prefererte i høyeste grad å bli tilkalt som: “slim Jim”. Navnet hadde han fått fordi han var kjent for å “eat like a bird and smoke like a chimney”. Vi merket godt at han hadde mange år i guidebransjen, og latteren satt løst på bussen. Latteren satt ikke mindre løst da vi observerte en kvinnelig asiatisk turist på bussen, som hadde gått til anskaffelse av en Windows-tatovering på det ene skulderbladet. Grøss.

Vi kjørte forbi åstedet for det kanskje mest berømte bildet fra Vietnamkrigen.

Ville du hatt en slik tatovert på skulderbladet? Neppe.

Vel fremme ved nevnte tempel fikk vi en kjapp innføring i den mildt sagt eksentriske religionen Cao Dao. Vi akter ikke å gå særlig inn på detaljene, men det som sjokkerte oss var frekvensen på gudstjenester de opererte med. De som utover religionen samles for tilbedelse HVER 6. TIME.  HELE ÅRET. Dette høstet stor søvnrespekt hos Ruben, som konkluderer med at en slik døgnrytme krever søvnkompetanse på ypperste koalanivå.

Her møtes de til bønn kl. 0600, 1200, 1800 og 0000. Hver dag.

Halvor på vei ned i tunnelen.

Etter å ha beskuet en halv gudstjeneste, gikk turen så videre til Cu Chi tunnels. Her bygde Vietcong i sin tid et svært intrikat tunnelnettverk, et system amerikanerne aldri infiltrerte. De kunne oppholde seg flere meter under jorden i dagevis. For å få et innblikk i hvordan tunnelene var (de fleste tunellene var rast sammen grunnet bombing) fikk vi prøve å gå gjennom en spesiallaget turisttunell, som var bygd om til dobbel størrelse. Etter bare 100 meter med turisttunnel var vi begge både slitne, skitne og svette, og respekten for Vietcong vokste enormt. Selv om det kunne se ut som geriljakrigerne brukte skitne triks med sitt arsenal av feller og hjemmelagde våpen, er det vanskelig å ikke føle avsky mot de millioner av bomber USA slapp over dette vakre landet. En hel del bomber er fortsatt ikke detonert, og det virker dessverre som det fortsatt forekommer en del ulykker som krever amputasjon. Vi gikk til sengs mange inntrykk rikere den kvelden.

Slim Jim forklarer konsekvensene for de som gikk i denne felle: "No more children. They all ended up as ladyboys in Bangkok.

Vi bestemte oss så for å prøve en ny måte å reise på. Glem buss, tog, båt og fly, nå skulle vi på motorsykkel. Mange vi har møtt på vår vei har nemlig anbefalt noe som heter “Easy Riders”, et konsept som baserer seg på å oppleve Vietnam fra motorsykkelsetet. Vi så fram til å få sanse dette vakre landet med vinden i håret, samt med lokal guiding hele veien. Selskapet reklamerer med at vi får se det “ekte” Vietnam, altså delene av Vietnam som ikke er turistifisert – den rurale landsbygda. I og med at så mye som 70 % av vietnameserne jobber med landbruk, var dette en del av kulturen vi gjerne ville få innblikk i, og lære mer om. Begge to var klar over viktigheten av å få en likandes sjåførguide, som helst klarte å formidle sitt budskap på forståelig engelsk. Fingrene var krysset.


Singh og Tuan het de, og der førstnevnte var en rutinert rev med fem år i vietnamkrigen bak seg, var Tuan relativt fersk i gamet. Begge hadde gebrokken, men stort sett forståelig engelsk. Første dagen fikk vi en liten innføring i Saigon, og besøkte blant annet et palass, før vi satte snuten nordover. Destinasjonen var Nha Trang, hvor vi skulle ankomme etter fem dager på landeveien. Vi ble tidlig introdusert til det som skulle prege kostholdet vårt de neste fem dagene. Vi har følgende sitat fra vår Lonely Planet-bok, som fraråder de hygieniske forholdene vi ble utsatt for: “… avoid food that has been sitting around in buffets”.  Det var nettopp dette vi gjorde. Vi spiste på steder som får den nedlagte sjappa “Arez” på Byåsen (nærmere bestemt Breidablikk) til å framstå som flinkest i klassen rent hygienisk. Det sier ikke rent lite.. Et ideelt alternativ for de som vektlegger lav pris og kort distanse, for eksempel våre sjåfører. Det var bare å belage seg på at kosten stort sett ville bestå av kylling, med ris eller nudler, de neste dagene. 

R og Singh.

H og Tuan.

Vi prøver et vietnamesisk hodeplagg.

En typisk frokost-plass for vår del.

Det meste er i miniatyr her til lands

Den blå himmelen og de grønne trærne i et vakkert samspill.

På vei ned for et forfriskende bad.

Rent fruktmessig fikk vi oss derimot en opptur, der vi fikk smake 7-8 helt nye frukter. Selv om ikke alt smakte like godt, særlig ikke frukten durian, er det alltid spennende å prøve nye ting. Derimot er frukten vi kjenner hjemmefra aldeles nydelig her, og kontrasten er stor. Fersk mango og melon (dog ikke vintermelon) herfra, er en helt annen frukt enn de lasteskipmodnede vi spiser hjemme. I tillegg lages det også “shakes” av så å si samtlige frukter (og grønnsaker) her. Det vil si en blanding av melk, sukker, isbiter og frukt. Det skal sies at vi var svært skeptiske til vår første avokadoshake, men den viste seg å være oppsiktsvekkende velsmakende og forfriskende. Prøv gjerne selv! Det samme gjelder mangoshaken, mens sabodilla- og aloe vera(!)-shaken, i tillegg til sukkerrørsjuice, gjerne kan styres unna.

Durian - frukten det ikke er lov å spise offentlig grunnet dens sterke og fæle duft.

Ser du noen frukter du ikke kjenner?

Mens vi snodde oss langs de vietnamesiske veier, fikk vi erfart at “we make everything in Vietnam”. Ikke bare alle slags frukter, men også kaffebønner, pea- og cashewnøtter, gummitrær, kakaobønner og silkeproduksjon fikk vi sett på nært hold. Den nasjonale stolthet kom klart fram i våre sjåfører da de berettet om alt Vietnam kunne produsere. Hele bildet var dog ikke fryd og gammen. Det ble trykket stemning hver gang landets økonomi ble samtaleemne, og vi fikk oppsummert dagens tilstand med det EKSTREMT primitive bildet: “import 5 dollar, export 3 dollar, not good for economy”. Likevel gir dette en pekepinn, og den samfunnsøkonomisk lærde av oss (Ruben) kan stadfeste at Vietnam opererer med et ekspansivt statsbudsjett (hvis våre kilder er korrekte).

Cashewnøttproduksjon. Svært interessant.

På godterifronten har derimot Vietnam mye å lære rent smaksmessig.

Silkeormer i aksjon.

Silkearbeidere i aksjon.

Den siste dagen sto vi som vanlig opp i den såkalt rette tiden. Etter sedvanlig shabby frokost, fikk vi sjansen til å sitte på elefant. Etter en times humpete tur på elefantryggen, og med en Ruben fortsatt i tilnærmet sjokktilstand etter møtet med dette enorme dyret, gikk turen videre mot Dalat.

Vi fikk så hatten passet.

Elefanten på dypt vann.

Vi når nye høyder på "Elephant Rock"

Dalat er en fjellby på omtrent 1400 m.o.h., og er et populært reisemål for mange vietnamesere. Dette er mye på grunn av byens litt mer behagelige klima, både med tanke på temperatur og luftfuktighet. Og det var som Ruben sa det så fint “Fjelluft i Vietnam e som norsk luft – digg”. Ikke like digg var kveldens store happening, en matopplevelse av de sjeldne. Det som tidlig startet som spøk, var plutselig blitt blodig alvor. Bokstavelig talt. Vietnam er kjent for å spise alt mulig. Alt fra hund og katt, til tiger og elefant. Mye av dette har det blitt slutt på, da det etter hvert førte til at dyr ble utryddingstruet. En direkte konsekvens av dette er forbudet mot å drepe ville dyr her til lands. Likevel er det enkelte steder som ser sitt snitt til å tjene noen ekstra grunker, ved å tilby nettopp eksotisk kjøtt. I vårt tilfelle var det slange som sto på menyen. I og med at Halvor uttalte i forkant av reisen at “æ ska spis alt æ får tilbudt”, som senere har blitt tilføyd “som ikke e farlig”, så fikk han svi for det nå. En manndomsprøve i Vietnam er nemlig å spise slangehjerte. Rett fra slangen. Rått. Mens det fortsatt banker.

Ruben njuuuter utsikten.

Nok en grensesprengende fossefallposering.

Denne happeningen ville selvfølgelig reiseteamet at skulle foreviges, men 10 sekunder ut i videosekvensen ble det sagt klart og tydelig fra at det var uaktuelt. “NONONO, no video!”. Hvis myndighetene fikk nyss i dette ville restauranten bli stengt, en skjebne alle tilsvarende spisesteder i byen hadde lidd tidligere. Blant annet da Top Gear (britisk tv-serie) var på besøk i samme by for en tid tilbake.

Nevnte videosnutt kan sees her.

For å gjøre en lang historie kort, fikk vi etter hvert servert fem retter (når Halvors manndomsprøve regnes som en) laget på slangen, som etter research viser seg å sannsynligvis dreie seg om en kongekobra. Av Asias mest fryktede slange vartet “kokkene” opp med rå slangehale akkompagnert av løk og tomat, etterfulgt av kokt slangekjøtt/involl med gresskar, før rosinen i pølsa, nemlig stekt slangebein med chillisaus ble satt på bordet. Til slutt fikk vi servert en suppe laget på gjenværende bestanddeler, med sopp av ymse slag til. Ingenting skulle gå til spille. Når de i tillegg fyrte opp to flasker med det som viser seg å være vodka med henholdsvis blod og galleblære, begynte det hele å bli svært absurd. Etter vietnamesisk standard sto H igjen som mer mannlig enn R etter dette måltidet. Etter å ha testet litt bein og kjøtt, innså den bebrillede raskt at galle, blod og resten av det mannsfremkallende ble for sterk kost. Dermed måtte han ta til takke med reinsdyrkjøttet som ellers ble servert ved siden av. Det ble deretter raskt behov for å komme seg tilbake til hotellet og reparere, etter en gastronomisk påkjenning utenom det vanlige.

Etterhvert måtte håndkleet kastes inn.

Påfølgende dag var det siste etappe som skulle gjennomføres, og vi kjørte gjennom svært idyllisk fjellandskap på vei ned til strandperlen Nha Trang. Vel fremme så vi på en enorm Buddah, før vi raskt fant horisontalen på et hotell. Slitne og feilernærte ble vi stort sett her hele kvelden, og fikk meglet oss fram til pizza bestilt på rommet. Pizza og film var etterlengtet, og det var godt å endelig gi slipp på sultfølelsen. Som Halvor så fint sa det i kveldinga: “Det va godt med litt ordentlig drittmat”. 

Stor Buddha i Nha Trang.

Dagen etter gikk med til strandliv, etter at vi sov lenge og tok frokosten i lunsjtid. Etter solbading var det duket for italiensk restaurant, etterfulgt av fransk sjokolademousse. Og oppi det hele fikk vi også tid til å bestille dykking for morgendagen. Svært fornøyde med det, gikk vi tidlig til sengs. Før vi følte at vi hadde sovnet, ringte ringeklokka, og vi måtte hive i oss litt næring før vi møtte opp på dykkesenteret. Vi våknet kjapt i møte med vår dykkeinstruktør. Lucy, som kanskje er ordboksdefinisjonen på en person som er bra i små doser, der det i lengden kan bli litt for mye av det gode. Hennes overveldende livsglede og positivitet smittet raskt over på oss, og før vi visste ordet av det satt vi på båten på vei ut i pittoreske farvann. Heldigvis var sjøen stille og rolig, noe som førte til både god stemning på båten og god sikt under vann. Vi så mye spennende, og fikk opp dykkelysten etter en ordentlig nedtur i Kambodsja. Satser tungt på å gjenta suksessen i både Kenya og Tanzania. 

Etter litt avslapping på stranden var det tid for nattbuss, vår soleklart minst likte transportform. Neste stopp var Hoi An, og vi så med glede at nattbussen ikke baserte seg på at to stk deler en enkeltseng. Alle skulle ha en seng hver så det ut til. Ikke luktet vi lunta da vi stadig ble beordret lenger bak i bussen. Naive som vi er ventet var det ikke før bussjåføren hevet høyrehånda og pekte på det som kunne minne om et solarium, at hjertet hoppet over et par slag. Riktignok et stort solarium, men det hjalp lite når både jeg og Ruben, de tilsynelatende største på hele bussen, skulle dele dette avlukket. Klaustrofobiske tendenser meldte seg på da vi smøg oss inn, vi hadde nemlig en tilsvarende seng en halvmeter over oss. Vi prøvde å oppmuntre hverandre, det var tross alt ikke like trangt som nattbussen vi tok i Laos. Spørsmålene våre om hvorfor de to største på bussen skulle dele dette som isolert sett minnet om et veltet skap, så ikke ut til å bli hørt, men vi begynte å venne oss til tanken. Verre ble det da vi ble gjort oppmerksom på at vi så aldeles ikke var de største på bussen. En tysker/franskmann/spanjol/belgier (ubegripelig nasjonalitet) på nesten to meter også skulle på bussen. Og jaggu ble han også presset inn sammen med oss. Det var da reiseteamet så hverandre i øynene. Det hersket ingen tvil om at vi tenkte det samme. Vi klarte heldigvis å skjule vår frustrasjon et par hakk bedre enn nevnte tyskspanjolbelgierfranskmann, som virkelig kunne trengt et kurs i sinnemestring. Vi bestemte oss derimot for å lukke øynene og vente på morgendagen. Og den kom. Omsider.

Endelig var det vår tur til å få enkeltsenger. Trodde vi.

Her lå vi. Tre svette backpackere. I 13 timer.

Hoi An. Byen som kun hadde ett hotell mens Rubvor rullet rundt med bleie og smokk, har etter sigende blitt et fast stoppested for turister som reiser langs kysten av Vietnam. Hvorfor? Svaret er enkelt. Skreddervirksomhet. Byen har spesialisert seg på skredderbransjen, og er den ubestridte skredderhovedstaden her til lands. I en by med under 100 000 innbyggere, har de presset inn over 200 skredderbutikker. Byen har måtte sette tak på skredderlisenser, og at denne måten å livnære seg har skutt i været er kanskje ikke så rart. En erfaren skredder kan tjene opp til 3 ganger så mye som en med universitetsutdannelse. Det er ganske utrolig hvor mange like sjapper de klarer å presse inn i en så liten by, og vi ble raskt offer for en av dem. Allerede første dag, mens begge fortsatt var i lettere sjokktilstand etter sengefordelingen natten i forveien, ble vi dratt inn hos en skredder. Og her ble vi. De tok etter hvert mål av oss, og sa de kunne sy alt ferdig til dagen etter, den 18. mai. For ja, det var 17. mai i dag. En 17. mai utenom det vanlige. I mangel av nordmenn å oppsøke samt i mangel av norske flagg var det vanskelig å opprettholde nasjonaldagsfølelsen. Dog fikk vi til, tradisjon tro, å spise et par is i løpet av dagen, samt at vi kostet på oss en bedre fire-retters til kvelds. Første vers av “Ja, vi elsker” fikk vi også anledning til å synge. Så, joda, det var en fin 17. mai.

Halvor opererer som en falsk og morgengroggy vekkerklokke for Ruben.

Halvor vandrer gatelangs. Alt han kan se, er skredder etter skredder.

De to neste dagene gikk med til å prøving og justering av klær, samt utforsking av denne praktfulle byen. Den ene dagen bestilte vi sykkeltur, for sykkelsetebasert sightseeing skal visst være en finfin måte å oppleve Hoi An på. Og det var det absolutt. “Love of Life” het firmaet vi bestilte gjennom, og vi fikk vår egen svært hyggelige guide. Etter å ha fått litt historie om selve byen, syklet vi i utkanten. Det var virkelig fantastisk. Kanskje først og fremst stillheten. Den behagelige lyden av sykkeldekk mot tørr jord, og vinden som lå som et svalt teppe over den solstekende formiddagen. Den fjerne lyden av en gammel vietnameser som slår ljåen sin over gresset, som bøyer seg i retning vinden. Til og med gresshoppenes særegne sang lød som svak musikk i våre ører, langt i det fjerne. Dette eldoradoet av behagelige lyder, i samspill med det visuelle eventyret som utspilte seg omkring oss, gjorde virkelig sitt til at “Love of Life” må sees på som et svært passende navn på firmaet. Vi observerte gamle damer og menn, med den karakteristiske “kinahatten”, som jobber jevnt og trutt på rismarken for å brødfø seg og sine. Alle som en må bidra for at kabalen skal gå opp. 

En glad Buddha på en glad dag.

Arbeidslysten er stor.

En dame på 82 står på huk og jobber.

Vi kjørte også innom plasser der lanterner ble laget. Der fikk vi beskue hele prosessen, fra bambusstammen blir hentet inn, til en karakteristisk lanterne står ferdig som produkt på det støvete trebordet. Leireutforming fikk vi også sett på nært hold. Kvinnene jobbet med imponerende presisjon, både i utformingen av selve krukken samt med utskjæringene som ble gjort i ettertid. Alt i alt en svært fin tur.

Her lages lanterner, som Hoi An er så kjent for.

Denne dama har laget mang en krukke, det var lett å se.

Ruben benyttet anledningen til å trene til årets Tour de Gæmmærn.

Vår fjerde og siste dag i Hoi An brukte vi på stranden, før ettermiddagsbussen gikk til Hué. En særs rolig dag, og det var tydelig at vi behøvde mer enn en natt på å fordøye sykkelturen dagen i forveien. 

Palmene og bambusparasollene gjorde det hele svært eksotisk.

Fjell kan skimtes i horisonten, over det krystallklare vannet.

Vel framme i Hué inntok vi et nytt hotellrom. Denne gangen slo vi på stortromma, og skaffet balkong. Ikke at den ble brukt, men balkong hadde vi. Den gode pizza-og-film-settingen vi hadde i Nha Trang var sterkt savnet, og vi bestemte oss for å prøve på nytt. Da det ikke gikk an å bestille til hotellet tok vi “stein, saks, papir” for å finne ut hvem som skulle ut for å finne pizza. Halvor tapte som vanlig, og det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort å finne nevnte matrett. Etter å ha blitt henvist i en retning av samtlige som ble spurt på veien, hadde han på et tidspunkt ståltro på at han ville finne en pizzeria. Etter hvert forsto han at de sannsynligvis bare pekte på “måfå”. var hardt for H å svelge at han hadde gått feil, og han måtte krype til korset ved å huke tak i en motorsyklist som kunne fortelle at det var 5 km til nærmeste pizzeria. Etter mye om og men ble det pizza, og for en gangs skyld gikk det en nogen lunde kurant film på TV. Filmen “Knowing” var veldig tidsriktig, i og med at vi i følge dommedagskonspirasjonsteoretikerne skulle dø bare om noen dager.

Vi hadde bestemt oss for å bli i Hué bare en natt, og måtte bite i det sure nattbusseplet nok en gang. Hanoi, Vietnams hovedstad, skulle utforskes. Men før det rakk vi å være med på en innholdsrik sightseeing i Hué, der vi fikk en god innføring i byens historie. Byen har vært tilholdssted for mange av landets herskere, og vi fikk høre fortellinger om grensesprengende flerkoneri. Tre av disse herskernes spektakulære palass, eller såkalte “tombs” – fikk vi anledning til å besøke. En svært ikonisk pagode i vietnamesisk målestokk, samt den “forbudte lilla by” ble også besøkt. Høydepunktet på turen må likevel kunne sies å være båtturen på den sagnomsuste parfymefloden. Ikke visste vi mye om den, men sannelig hadde vi hørt om den. 

Munkene spiser lunsj. Det står nuddelsuppe på menyen.

En liten del av "Tomb of Tu Duc". 

Grønn og fin utsikt fra "Tomb of  Khai Dinh"

Parfymefloden med sitt smågrumsete vann. 

Med litt triksing på kameraet så den hakket mer badevennlig ut.

Både H og R fikk sin jomfrutur på sykkeltaxi i Hué.
Etter sightseeing gjaldt det å få i seg mat, samt krysse fingrene for en bedre nattbussopplevelse enn de to foregående. Heldigvis fikk vi enkeltseng denne gangen, men i og med at vi begge var plassert langt fram i bussen medførte det at sjåførens regelmessige og ubehagelig høylytte tut hele natten sørget for å vekke oss med jevne mellomrom.

Halvor benyttet anledningen til å filme litt på morgenkvisten.

Nå er vi vel fremme, Ruben har tatt seg en liten lur og vi planlegger å ta en båttur i Halong Bay samt en fjelltur i Sapa-området. Allmenntilstanden er ikke helt optimal hos H, men han satser på å sove av seg kvalmheten og hodeplagene.

Vi blogges!